hits

Sier Du STOPP?

Jeg har mange erfaringer som jeg ikke unner noen andre. Det handler om en fortid som var vond og vanskelig. Jeg var i en tilstand som medførte at jeg lot meg selv bli brukt om igjen og om igjen. Jeg lot meg selv bli tilsnakket på en måte som ikke hører hjemme noe sted. Det var liksom bare slik livet var. Jeg tillot det, for jeg var ikke vant med noe annet. Det er skremmende å tenke over i dag. For jeg hadde aldri godtatt noe lignende i dag. Jeg hadde sagt STOPP! Når jeg endelig klarte å gjøre det , så var det en stor seier. Det var vondt og vanskelig, men helt nødvendig.

Jeg vet at mange kvinner og menn har det slik som jeg hadde det. Det gjør meg så trist og fortvilet. Det er derfor viktig for meg å si til alle sammen at det er viktig å si STOPP! Man skal ikke godta alt det vonde som skjer! Jeg vil ikke gå mer i detalj om egne opplevelser her. Men jeg vil så inderlig gjerne gi et håp til dere som sliter. Det finnes en bedre hverdag! Jeg har virkelig kjempet for å komme dit jeg er i dag. Det har kostet meg mange tårer og vonde stunder. Men jammen meg har jeg nå et veldig godt liv. Det har gitt resultater, og jeg lever i dag omringet av respekt og kjærlighet. 

Du bestemmer selv over din egen kropp! Du skal ikke tillate ydmykelser og trakassering! Husk at DU er sjefen over eget liv. Ingen andre skal overstyre deg inn i retning som du selv ikke ønsker. Det handler om din egen rett til å bestemme over livet. Jeg har fått en helt ny verden. Mine meninger betyr faktisk noe, og jeg opplever å bli hørt. Det har gjort at mange sår har grodd. Jeg sliter fortsatt med noen minner. Men hverdagen min er veldig fin. Det har vært verd å kjempe seg gjennom alt sammen. Jeg vil derfor spre et HÅP til de som har det vanskelig. Det er mulig å komme seg videre. Men du må selv ta steget!

Vi blogges!. 

Livet inneholder så mye!

Det er ganske rart å tenke på hvordan dette livet mitt har blitt. Jeg er så heldig som har fått begynne på nytt igjen her i Mandal. Mange år har nå gått siden livet mitt var i ruiner. Jeg har reist meg opp igjen, og jeg kjemper meg videre i livet. Det handler om å ta en dag om gangen. Forsøke å bygge meg enda sterkere, og takle det som kommer mot meg. Jeg har det veldig godt, og det gjenspeiler hverdagen min nå. Men det er mange ting som skjer, og jeg kjenner iblant på litt for lite energi. Det er så viktig for meg å finne den gode balansen i livet. Det handler om å være i aktivitet, men likevel opparbeide seg et overskudd. Akkurat nå føles kroppen veldig min sliten. Jeg har vært litt demotivert, men jeg skal komme meg i gang igjen.

Jeg trenger de vanlige rutinene mine. Nå skal jeg fokusere på alt det som er bra i livet. Det gjør meg nemlig veldig stolt og glad. For man setter større pris på de positive tingene når livet har vært vanskelig. Jeg må nå få meg en oversikt over alt som skjer fremover, og ta skikkelig tak i meg selv. Det er mange som vil ha en bit av meg. Jeg må ikke rives i små biter. Jeg vil heller fokusere på litt færre ting, og være mer tilstede akkurat der. Nå er det veldig mye som skjer, og jeg sliter med å henge helt med overalt. Noen ganger må man ta en pust i bakken, og virkelig se seg rundt. Jeg har nok litt vel mye som foregår samtidig. Jeg ser at der med tiden må skje en endring på akkurat den biten. Kroppen min tillater ikke å ha det slik i lengen.

Jeg er likevel veldig glad i livet mitt! Jeg har mange ting som jeg gleder meg over i hverdagen. Jeg har nye vennskap, og en flott familie. Det er mye glede. Det er deilig når man kan le og gråte sammen. Jeg har funnet mennesker som virkelig er med på å bygge meg opp. Det setter jeg stor pris på. Selv om det er travelt å være engasjert, så har det gitt meg vennskap som jeg virkelig er glad for. Når man byr på seg selv, så kommer man i prat med mange mennesker. Det har satt i gang prosesser som fører meg videre i livet. Jeg lærer veldig mye, og jeg utvikler meg i en god retning. Så selv om jeg kjenner på en slitasje, så er jeg likevel glad. Men jeg må puste litt nå.

Vi blogges!

Jeg vil så mye!

Det er ikke så enkelt å ha en slik motivasjon som jeg har. Det er selvfølgelig veldig bra å være motivert, men det kan bli vanskelig i blant. Jeg vil så inderlig gjerne klare alt, og aller helst skulle jeg fikset alt for lenge siden. Jeg er så fryktelig utålmodig, og det føles veldig vanskelig iblant. Når jeg tar meg sammen, så klarer jeg å se at det er mye som er på gang. Men som regel er jeg alltid på jakt etter å nå en ny milepæl. Det er vanskelig å innse at ting tar tid. Da svinger selvtilliten min veldig, og jeg kan bli usikker på meg selv. Det hender at jeg tenker dette er bare tull. Men så vet jeg jo at det er ikke noe tull. Jeg har en drøm som jobber seg fremover for hver dag som går. Men jeg ser det ikke alltid. Jeg tenker kun på hvordan det egentlig burde ha vært. Jeg vil alltid fremover. Noen ganger mister jeg litt av det håpet som er så viktig å ha.

Her om dagen ville jeg bare skrinlegge alt sammen. Kaste inn håndkleet, og si nok er nok. Men så nekter hjertet mitt å tenke slik. Og fornuften forteller meg at jeg er på riktig vei. En dag om gangen. Sakte men sikkert vil der komme resultater. Jeg har jaget vekk de tankene nå. Jeg forsøker å fokusere på alle de gode tingene som er i emning. Men det kommer til å ta tid. Jeg må lære meg å være mer tålmodig. Jeg kan ikke hoppe over alle disse tingene som kommer først. Jeg må legge et grunnlag som er veldig solid. Da er jeg enda mer klar når det virkelig kommer mange henvendelser til meg. Jeg har bare et så aktivt følelsesliv, og det jager meg litt rundt iblant. Det er så lett å gå i den fellen. Men jeg er så glad for at jeg ikke gir meg. Det er ikke et alternativ for meg.

Venninnene mine heier på meg, og hjelper meg til å holde motet mitt på plass! Det er jeg så glad for, og jeg trenger den støtten som de gir meg. Når man skal skape noe som er helt eget og nytt, så vil jeg virkelig ikke miste motet underveis. Jeg har allerede kommet så langt. Det er ikke et alternativ å gi seg nå. Jeg gleder meg til å se hvordan dette ender!

Vi blogges!

Jeg har naturlige krøller!

Jammen skal man få seg noen overraskelser i hverdagen! Jeg hadde frisørtime i dag, og skulle bare stusse håret noen millimeter. Jeg gjør det for å forsikre meg om at håret er friskt og sterkt mens det vokser ut til å bli enda lenger. Jeg ønsker meg nemlig å ha et flott hår. Jeg har merket at jeg har naturlig fall i håret mitt. Men i dag fikk jeg for alvor se at jeg har naturlige krøller! Det var veldig rart å få midtskill og masse krøller. Jeg pleier alltid føne håret mitt, så jeg er ikke vant med å ha krøller. Men i dag droppet vi føneren, og vipps så kom der frem en del krøller. Jeg måtte se meg noen ganger i speilet før jeg landet ned på at dette kan bli veldig bra. Men jeg kan fortsatt variere på frisyren, og fikse det slik som jeg pleier å gjøre. Forandring fryder, men noen ganger trenger jeg litt tid til å venne meg til tanken.

Jeg har hatt veldig kort hår i over 15 år. Så det er unektelig enda litt rart å ha såpass langt hår nå. Men jeg liker det veldig godt, og gleder meg skikkelig til å se hvordan det blir når jeg har fått enda lenger hår. Jeg er veldig klar for å pynte meg fremover. Det gjør godt å pynte seg litt, selv om jeg ofte koser meg i koseplagg. Vi må alle sammen finne det som passer hver enkelt. Det som er ok for meg, trenger ikke være noe for deg. Jeg er i ferd med å finne mine egne veier på alt dette. Det er spennende og skummelt på samme tid. For jeg bruker mye mer tid på dette nå enn tidligere. Jeg passer bedre på meg selv. Det er noe som gjør meg godt, og som smitter over på andre ting. Jeg blir mer selvsikker. Det jobbes intenst på innsiden og utsiden. Nå finner jeg glede i mange nye ting. Jeg tenker mer på farger og stil. Jeg vil bare føle meg fin.

Denne bloggen er ikke en skjønnhetsblogg på noe som helst vis. Men den gjenspeiler meg og mitt liv. Nå er jeg i en prosess som medfører endringer. Det er mange brikker som skal på plass. Og jeg har funnet en måte å gjøre det på som fungerer fint for meg. Så får heller morgenstellet ta litt lenger tid. Jeg håper at dette blir bra fremover. Jeg gleder meg i hvert fall til å følge utviklingen selv!

Vi blogges!

Jeg har blitt mer feminin❤️

Det er rart å se på bildene fra det siste året. Jeg har forandret meg utrolig mye. Jeg har blitt mer opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg sparer til langt hår. Jeg bruker sminke nesten hver dag. Jeg bruker mer tid på å velge antrekk. Jeg følger med på moter og trender. Jeg har store øredobber og hatt. Jeg merker at jeg har endret meg. Men heldigvis så liker jeg det. Jeg trives med å ha det slik. Det er kjekt å utforske det litt, og forsøke nye stiler. Det handler om trygghet i meg selv. Jeg føler meg mye mer feminin, og på plass i egen kropp. 

Jeg har levd med sjikane. Grove ord om min kropp og utseende. Det har ødelagt veldig mye inni meg.  Men jeg er endelig i ferd med å innse at der er en vakker kvinne i speilet. Selv om der er noen kilo for mye her og der. Og dobbelthaka forsvinner absolutt aldri. Jeg føler endelig at jeg tillater meg selv å føle meg fin. Jeg våger mer enn før. Jeg kan tenke på hvilket antrekk jeg skal bruke i flere dager . Og noen ganger må jeg manne meg skikkelig opp for å våge å være meg selv.  Men forskjellen nå er at jeg trosser de vonde tankene. Jeg våger.

Det føles deilig. Jeg trives bedre med meg selv. Og jeg utstråler en indre trygghet som ikke fantes før. Nå vil jeg ha noen gode år. Jeg har lyst til å oppleve nye ting. Det er ikke snakk om å slutte å håpe. Så lenge jeg våger , så vil ting skje. Da skal jeg føle meg trygg både på innsiden og utsiden! 

Vi blogges!

Jeg er så glad i mine venner ❤️

Jeg har vært sammen med venninner i formiddag. Flere timer med koselig prat, og deilig kake. Jeg ble sittende med en varm og god følelse i kroppen min. Å være inkludert blant flere gjør så godt. Å senke ned skuldrene, og bare prate om skjemt og alvor. Være trygg på de som er rundt meg. Ikke bekymre seg for noe underveis. Bare nyte det faktum at man sitter der omringer av nære venner. Og jeg har flere venner som ikke var tilstede i dag. Jeg er så utrolig heldig. Jeg setter så stor pris på det. For jeg vet at det ikke er en selvfølge

 

 

Å kunne prate om alt er viktig. Når man opplever at vennskap utvikler seg mer og mer positivt , så blir jeg utrolig glad. Ting faller mer og mer på plass i livet mitt. Jeg har engasjert meg, og det har gitt meg så mye. Jeg tenker at de vennskap som bygges opp med nærhet og åpenhet, har store muligheter til å bli sterke og varige. Vi er voksne mennesker som har erfaringer på godt og vondt. Og vi våger å dele med de som står oss nær . Jeg kjente i dag at kroppen slappet helt av. Det føltes godt å endelig kunne nyte et slikt treff uten nerver eller angst.

Jeg skal prioritere vennene mine! De gir meg påfyll av positiv energi. Vi kan både le og gråte. Jeg har startet opp på nytt. Tre år i Mandal har gått fort. Bå nyter jeg det mer og mer! 

Vi blogges!

Er det kun GULL som gjelder?

Det er OL i disse dager. Og vi nordmenn er kjepphøye, og veldig glade for medaljeoversikten. For vi har tatt veldig mange medaljer, og er med rette stolte over våre idrettsutøvere. Men jeg har lagt merke til en ting, og det provoserer meg ganske kraftig. For dersom våre kjære idrettshelter får sølv eller bronse, så har de liksom feilet! Det skal ikke være lekende lett å ta et OL gull. Over hele verden drømmer idrettsutøvere om den gjeveste medaljen. Vi har ikke noe mer rett på den enn andre land. Det handler om at den som virkelig har dagen, tar den gjeveste medaljen hjem til seg. Vi skal være veldig stolte over alle medaljene som kommer til Norge. Det er tross alt snakk om OL sølv eller bronse! Jeg jubler selvsagt dersom vi vinner gull. Men jeg applauderer også når vi blir andre eller tredje.

Tenk på det forventningspresset som våre idrettshelter lever med hver eneste dag. Hele Norge forventer at de skal levere sitt aller beste akkurat der og da. Jeg er så imponert over den innsatsen som de faktisk legger ned hver eneste dag. De trener noe helt utrolig, og setter alt annet til side. Det er mange ting som må legges vekk for på kunne satse for fullt. De trenger ros og oppmuntring. Når det står i avisene at de mislykkes fordi det ble sølv og ikke gull, ja da har vi faktisk blitt for kravstore. Det er ikke bare Norge som avler flotte idrettshelter. Noen ganger er faktisk andre bedre enn oss, og da skal det applauderes for dem. Vi skal ikke forvente at vi kan leke oss til gullet! Jeg blir faktisk veldig rørt når jeg ser ekte idrettsglede, og unner andre også å oppleve det å vinne!

Jeg heier på Norge, og er glad i idrett. Det er mange som jeg ønsker skal vinne for oss. Men jeg tenker at de gjør sitt aller beste der og da. De kan ikke gjøre mer, og vi kan ikke forvente noe mer. De gangene det holder helt inn, ja da er det magisk! Men vi skal huske på at de fortjener hyllest uansett. De vier flere år av livet sitt for å representere for Norge. Det fortjener stor respekt og annerkjennelse. De har gitt meg mange gleder foran tv skjermen i løpet av livet mitt! Tusen takk!

Vi blogges!

Jeg er sliten før alt starter!

Denne vinteren har virkelig tæret på meg både fysisk og psykisk. Jeg kan ikke lyve. Kroppen min føles veldig sliten for tiden. Det er ikke det beste utgangspunktet før alt sammen setter i gang utover våren. Jeg forsøker derfor å gjøre de riktige tingene for helsen min. Jeg kan ikke jage vekk verken revmatiske sykdommer, ei heller mine mentale utfordringer. Det handler aller mest om å finne en balanse som er mulig å leve med. Jeg kjenner at kroppen min trenger masse hvile for øyeblikket, og det lar jeg den få. Jeg presser meg ikke mer enn det som er nødvendig, og innvilger meg litt mer hvile enn tidligere. Men jeg må likevel holde meg i nok aktivitet slik at kroppen min ikke stivner til igjen. Det er en litt vanskelig vei å gå, men jeg kommer meg gjennom det. Men der er mange ting som spiller inn på formen min for tiden.

Jeg ble veldig glad da jeg fikk lov av NAV å satse på WeLG Foredrag. Men samtidig så satte der i gang prosesser inni meg som er vanskelige. For da kjente jeg plutselig på et press og en forventning fra andre enn meg selv. Jeg har fått 12 måneder på meg, og det føles faktisk litt kvelende på meg for øyeblikket. Nå må jeg jobbe meg gjennom det, og forsøke å legge en plan som ikke tar knekken på meg. Jeg merket nemlig at det ble litt vanskelig å være meg plutselig. Det føles liksom som en eksamen som varer altfor lenge. Men jeg skal heller glede meg over muligheten, og så får jeg jobbe videre i det tempoet som føles riktig for meg. Det er jo ikke meningen at jeg skal bli sykere fordi jeg har fått denne muligheten. Men jeg legger automatisk press på meg selv. Det må jeg jobbe med altså, for jeg makter ikke å ha et så stort press på meg selv.

Her gjelder det å ta en dag om gangen. Jobbe med de prosjektene som allerede er i gang. Gjøre meg sterkere før en veldig travel høst kommer mot meg. Det handler om å planlegge godt. Det er ekstra viktig å at jeg passer på meg selv i tiden som kommer. For jeg kjenner at jeg er skjørere enn jeg setter pris på. Der kommer mange utfordringer fremover, og jeg ønsker så inderlig å gjøre mitt aller beste. Men da må hodet og kroppen fungere best mulig. Jeg forsøker å ufarliggjøre det hele for meg selv. Det handler ikke om å bli best i hele verden. Men heller om å skape et grunnlag som jeg kan bygge videre på i årene som kommer. Det er spennende, men samtidig veldig skummelt. Jeg kjenner på en rar følelse som ikke helt vil slippe taket. Jeg må rett og slett komme i gang på min egen måte, og fortsette slik jeg har gjort allerede.

Noen ganger er muligheter skummelt. Jeg kjenner skikkelig på det denne gangen. For jeg vil ikke skuffe meg selv, eller de som har troen på meg. Men jeg kan ikke trylle. Jeg må ta steg for steg. Jeg er bare et menneske. Det er naturlig å kjenne på litt redsel iblant. Det gjør meg sterkere på sikt!

Vi blogges! 

Hvorfor er psykisk sykdom så skummelt?

Veldig mange mennesker lever med en psykisk diagnose. Det er egentlig sjelden at man hører noe om det, eller at noen forteller om det. For veldig mange mennesker lever med sin diagnose i skjul. Selvfølgelig er det mange som ikke ønsker å dele sin private sykdom, og det respekterer jeg. Men jeg vet at mange tier stille fordi de er redd for andres reaksjon. Hvordan vil de reagere på jobben min? Hva kommer familien min til å si? Kommer de til å skjemmes over meg? Mister jeg vennene mine? Blir jeg bedt på den neste festen? Er jeg fortsatt med i gjengen?

Jeg har tenkt på alle disse tingene selv. Jeg har vært både engstelig og redd. For det er ikke så enkelt å snakke om psykisk helse. Det er forbundet med så mange fordommer og negative tanker. Man hører liksom kun om de skrekk eksemplene som virkelig sliter veldig. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på det. For veldig mange av oss er ikke verken farlige, eller til problem for noen. Men vi lever med en ryggsekk som vi ikke kan løpe fra. Livet har gitt oss litt juling. Mange ganger er det faktisk ikke vår egen feil en gang. Men vi må tåle støyten for det som andre har påført oss. Da blir det veldig sårt når man mister alt på grunn av sin psykiske helse. Jeg har selv mistet mange i løpet av min prosess.

Jeg forsøker å minske frykten og usikkerheten ved å spre kunnskap. For jeg mener oppriktig at vi mennesker trenger mer åpenhet og kunnskap om psykisk helse. Vi vet altfor lite om hvordan vi skal oppføre oss rundt mennesker som har en psykisk diagnose. Jeg har selv slitt med det å stole på nye vennskap. Men heldigvis har min åpenhet gjort det slik av mine nye venner forstår. De har gitt meg tid. Det har vært veldig viktig for meg. Men nå vet jeg at de vennskapene jeg har, ja de er ekte. Det er en stor glede i livet mitt. Og det er faktisk med på å gjøre meg sterkere og friskere! Tenk så flott av vennskap er helende. Jeg kommer til å fortsette med min åpenhet. Det er nemlig min hjertesak!

Vi blogges! 

Vi har bodd her i 3 år!

I dag er det faktisk akkurat 3 år siden jeg og ungene flyttet hit til Mandal! Det er en av de aller viktigste avgjørelsene jeg har tatt i livet mitt. Det er godt på kunne si at det var en riktig avgjørelse. Ungene trives godt, og har mange venner her. Jeg stortrives, og opplever fremgang og nye vennskap. Det er virkelig godt på bo her. Jeg har virkelig klart å finne et hjem som jeg trives i. Sammen med min kjære ektemann så jobber vi oss fremover. Det har vært en prosess, og vi har jammen meg hatt stor fremgang. Det er viktig å glede seg over de gode tingene i livet. Jeg har ikke angret en eneste gang på avgjørelsen om å flytte hit. Jeg kjente med en gang at det ville være den riktige løsningen for oss.

Disse årene har virkelig gått fort! Det har skjedd så mye, og vi har opplevd oppturer og nedturer sammen. Men i dag vet jeg at vi er på riktig vei. Jeg har jobbet veldig mye med meg selv i disse årene. Det har vært veldig mange ting som måtte forandres på. Jeg har også jobbet med å ta i mot kjærlighet og trygghet. For her kan jeg være sikker på at alt er rolig og trygt. Det betyr veldig mye for meg og mine barn. Jeg har også fått en partner som jeg kan kommunisere med om absolutt alt. Det er deilig å kunne snakke sammen om alt som både gleder og tynger. Livet inneholder en del utfordringer, og det er utrolig deilig å være to om det. Vi jobber veldig godt sammen. Det er så utrolig herlig å kjenne på den kjærligheten som han gir meg i hverdagen.

Jeg er optimist med tanke på fremtiden! Jeg gleder meg til dagene som kommer. Vi skal jobbe oss gjennom alt det som skjer. Jeg vet at det vil være dager som er vanskeligere enn andre. Men jeg er rolig og trygg på at det skal bli bra. Vi har begynt på et liv her i Mandal som skal vare evig. Jeg er sikker på at det var riktig. Jeg er så takknemlig for at kjærligheten brakte meg hit!

Vi blogges!

Blir jeg noengang tålmodig?

Det er ikke alltid like enkelt å være rolig og tålmodig. La tiden jobbe med meg. Se resultatene etter hvert som tiden går. Jeg vil aller helst ha resultater der og da. Jeg er ekstremt utålmodig. Den motoren som går og går inni meg er ekstremt vanskelig å håndtere i perioder. Jeg sliter med å se de gode resultatene som faktisk allerede er kommet på plass til WeLG Foredrag og meg selv. Jeg vil alltid videre fremover. Nesten uansett hvordan formen min egentlig er. Jeg sliter fælt med å holde tempoet nede på et forsvarlig nivå. Det er nesten umulig å skru helt av. Det er noe som jeg virkelig må jobbe med fremover. For dette kommer til å bli veldig bra til slutt. Da nytter det ikke å være sliten før man har begynt på jobben. Jeg skulle iblant virkelig ønsket at jeg var mer tålmodig av meg.

Det er ikke mulig for meg å slutte å tenke. Jeg jobber inni hodet mitt samme hva jeg gjør. Jeg klarer å minske det litt når jeg trener eller er kreativ. Men ellers så jobber hodet mitt veldig mye. Det krever energi, og jeg blir jo sliten. Men sånn er det å leve med en traumatisert hjerne. I tillegg til en haug med ADHD symptomer, så blir det en fin blanding. Jeg skal ikke klage for mye, for den energien har holdt meg på beina i lange tider. Men jeg blir noen ganger litt lei av alle de tankene og ideene som alltid svirrer i hodet mitt. Jeg vil alltid jobbe meg fremover, og finne nye løsninger slik at WeLG Foredrag blir populært. Sånn er det ¨å ha et brennende ønske om å gjøre en forskjell for andre mennesker.

Jeg må lære meg å nyte det som jeg allerede har oppnådd. Men jeg merker at det er vanskelig å tenke slik. For i mitt hode skal jeg alltid videre. Jeg lurer på om det noen gang blir annerledes inni hodet mitt? Skal jeg alltid leve med denne motoren inni meg? Kommer jeg til å takle det i det lange løp, eller blir jeg veldig lei? Tiden vil vise. Men jeg er glad for at min energi holder meg i gang. Jeg skal nemlig få lov til å oppleve mye på grunn av denne tilstanden jeg lever i! Det gjelder å snu det til noe positivt. Jeg har i hvert fall pågangsmot nok! 

Vi blogges!

Jeg unngår ting som trigger meg!

Det er vondt å få angstanfall. Det er faktisk det aller verste jeg vet for tiden. For det setter meg ut av spill, og jeg mister kontrollen over mitt eget følelsesliv.  Det har medført at jeg mange ganger unngår ting som muligens kan trigge meg. Det kan være helt vanlige situasjoner som andre ikke tenker over. Jeg har mine minner, og det kan sette meg ut av spill. Jeg har for eksempel sett veldig lite på OL denne gangen. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det å se sport på tv minner meg veldig mye om situasjoner i fortiden min. Dermed lot jeg redselen for å få angstanfall overvinne gleden over å se på ekte idrettsglede. Men jeg fant ut at dette kan ikke fortsette slik. Så i helgen tok jeg meg sammen, og så på OL her hjemme. Faktisk så stod jeg opp kl 07.00 for å se stafetten på søndag. Det gikk veldig fint.

Det handler om redsel for å miste kontrollen. Jeg er kontrollfrik på veldig mange ting. Det gjelder nok aller mest på meg selv. Jeg vil så inderlig gjerne slippe de utbruddene som er så inderlig vonde. Men når jeg verner meg selv fra dem, så blir kroppen min aldri overbevist om at dette er trygt. Jeg må derfor stadig vekk utsette meg selv for disse triggerne, og overbevise kropp og sjel om at det er gode tider nå. Det høres sikkert veldig rart ut. Men det er slik det er å leve med traumer. Man går hele tiden litt på tå hev, og er engstelig for å miste kontrollen. Man vil jo ikke vise alle sammen at angsten tar overhånd. Det føles som et nederlag. Jeg snakker åpent om det, men ønsker jo ikke at andre skal se meg når det herjer som aller verst.

Jeg ønsker å bli så frisk som mulig! Da må jeg jobbe meg gjennom alle de triggerne som finnes der ute. Det kan ikke nytte å gjemme seg vekk for alltid. Noen ganger må jeg skjerme meg selv. For jeg vil jo fungere som mamma og ektefelle. Dessuten kan man ikke overvinne alt på en gang. Det kommer til å ta lang tid. Men jobben må gjøres litt og litt hver dag. Jeg skal ikke gjemme meg vekk. Jeg skal jobbe meg gjennom det som er vanskelig. Det fortjener både jeg og mim familie. Altfor mange år av livet mitt har vært vonde og vanskelige. Nå er det på tide å snu den trenden for godt!

Vi blogges!

Hva holder meg tilbake?

Det hender iblant at jeg holder meg selv tilbake. Jeg våger liksom ikke å gjøre det som jeg selv ønsker. Jeg tar kanskje heller en annen løsning som ikke er fullt så god. Hvorfor gjør jeg det? Svaret er nokså enkelt. Jeg er som alle andre litt redd for hva andre tenker om meg og mitt. Det høres kanskje rart ut siden jeg har både blogg og firma. Men det er faktisk slik at jeg noen ganger velger bort ting fordi jeg er engstelig for andres reaksjoner. Jeg tenker liksom at nå blir det for mye synlighet på meg og mitt. Men så må jeg altså lære meg å slutte med det. For jeg må våge dersom jeg skal oppnå de resultatene som jeg ønsker meg. Da må jeg holde meg synlig hele tiden, og velge det som er riktig for firmaet og meg selv.

Jeg liker å holde livesendinger på Facebook. Men de siste ukene har jeg ikke hatt det. Jeg har rett og slett kviet meg for å gjøre det. For jeg fikk noen tanker om at det ville bli for mye. Men det handler egentlig aller mest om min egen usikkerhet som noen ganger lager krøll i systemet. Jeg har tenkt en del på det de siste dagene. Jeg skal verne om meg selv de dagene jeg trenger det. Men jeg skal ikke droppe livesendinger kun fordi mine negative tanker sier det. Det handler igjen om usikkerhet og varierende selvtillit hos meg. Dersom jeg har lyst, så skal jeg gjøre det. For Dere velger jo helt selv om dere vil se det eller ikke. Det er jeg selv som bestemmer om det skal gjennomføres eller ikke.

Jeg har bestemt meg for at WeLG Foredrag skal frem i lyset! Da kan jeg ikke holde meg selv tilbake på grunn av manglende selvtillit. Så lenge helsen er ok, så kan jeg jobbe med WeLG Foredrag. Så tar jeg det med ro de dagene hvor helsen tilsier det. Jeg kjenner meg selv veldig mye bedre nå. Det er ikke alltid jeg klarer å holde selvtilliten på plass. Men jeg jobber konkret med det for tiden. For jeg har fått en unik sjanse, og den skal ikke ødelegges av gammelt grums!

Vi blogges!

Deilig med sminkefri helg!

 

Denne helgen har jeg slappet godt av her hjemme. Det har vært OL på tv, og koseklær har vært på hele helgen. Jeg har faktisk kun gjort det som har vært helt nødvendig. Det har vært herlig å ha en sminkefri helg! Jeg har latt hele kroppen få slappe av mest mulig, og det har virkelig føltes deilig. Noen ganger må man bare legge alt annet til side, og kun fokusere på familie og hvile. Jeg har blitt mye flinkere til det i det siste. Jeg vet nemlig at jeg trenger kreftene senere, og benytter meg av de frihelgene som jeg får. Vi har kost oss med god mat, og det har vært veldig god stemning her hjemme. Vinterferien er akkurat startet her hos oss. Ungene fryder seg over å slippe skole den kommende uken!

Noen ganger trenger kroppen en pustepause! Jeg er blitt veldig glad i sminke, men merker også at huden trenger hvile iblant. Det er godt å la huden få luft. Jeg innvilger meg derfor sminkefrie dager. Det er veldig bevisst. For jeg vil ikke bli avhengig av sminke for å ha det godt med meg selv. Jeg merket nemlig kjapt at sminke gir en maske som man kan gjemme seg bak. Jeg var innom en butikk i går. Usminket og med en hårsveis som egentlig ikke var særlig fin. Men jeg gav blaffen. Vi skulle kun kjøpe litt lørdagsgodt, og da gadd jeg ikke pynte på fasaden for å gjøre det. Vi trenger å være helt naturlige iblant. Heldigvis elsker mannen meg både med og uten sminke!

Nå kommer en uke med litt annerledes timeplan siden ungene har vinterferie. Men jeg skal holde meg i gang med både trening og aktiviteter. Jeg skal jobbe med WeLG Foredrag, og med Mental Helse. Det er spennende å drive på med begge deler. Jeg ser frem til en fin uke sammen med mine kjære barn! Vi trenger noen pusterom iblant!

Vi blogges!

De sårene som ikke helt vil gro....

Det har gått en del år siden jeg endret livet mitt. Jeg tok noen valg, og handlet ut fra det. Som en maskin som var installert for å gjøre en oppgave. Det var så vanskelig, så jeg måtte sette egne følelser på vent. Ta på autopiloten, og bare gjennomføre alt det som var nødvendig. Skape en ny trygghet rundt oss. Være brannslukker overalt til enhver tid. Alltid være tilstede, og kunne håndtere alle slags følelser. Selv om jeg brøt sammen i blant, så måtte jeg likevel kjempe videre. Til slutt knakk jeg sammen som et korthus. Sammenbruddet var et faktum. Det er nå fire år siden, men på mange måter føles det som i går. For det er fortsatt noen sår som ikke helt vil gro. Det føles i hvert fall slik iblant. 

Jeg har tynne skorper på en del sår. Det medfører at det ikke skal så mye til før det begynner å blø igjen. Men forskjellen nå er at de raskt stopper å blø. For jeg har det som jeg trenger for å stoppe det. Jeg har kjærlighet og trygghet. Jeg har et hjem og en stabilitet. Det er mulig å ta seg raskt inn igjen, og gå videre. Jeg vet at min styrke nå er mye større enn for fire år siden. Men iblant så kan jeg fortsatt føle meg veldig liten og svak. For når de vonde minnene kommer frem i lyset, så blir det så utrolig vondt atter en gang. Det trigges frem av ulike ting som jeg ikke alltid råder over. Jeg må bare godta at kroppen min fortsatt husker så altfor godt. Men jeg er glad for at jeg kan berolige kroppen min, og si at alt er bra nå.

Jeg vet ikke om alle sårene kommer til å gro helt igjen. Det er vanskelig å si helt sikkert. For ulike faktorer spiller inn, og jeg blir stadig påminnet min fortid. Men jeg vet at mine bein står stødig likevel. For jeg står ikke alene. Jeg har en ektemann som støtter og trøster. Jeg har ungene mine. Og så har jeg alle dere som støtter meg, og som heier meg frem! Jeg er heldig. Sårene skal få gro i sitt eget tempo. Det kan ikke nytte å stresse mer med det. For hver dag som går blir jeg sterkere!

Vi blogges!

Jeg har lært meg å ta valg!

Det er en kunst å ta de riktige valgene i livet. Man kan noen ganger virkelig gå på noen skikkelige smeller fordi man tok et feil valg. Jeg har opplevd det i mitt liv. Det er en dyrekjøpt erfaring som virkelig har kostet meg mye i livet. Men samtidig så medførte også dette valget at jeg fikk det vakreste i livet mitt, nemlig mine kjære barn. Alle valg har plusser og minuser. Man er nødt til å velge, og så får man resultatet etter hvert som tiden skrider frem. Det kan være svært skummelt å ta valg som man vet vil gi konsekvenser. Men det er ofte helt nødvendig for å kunne ha en god hverdag. Gjennom livet så har jeg lært meg hva det vil si å velge. For som voksen har man et helt annet erfaringsgrunnlag når man skal foreta valg. Som ung vet man ikke mye om hva det kan innebære. Sånn sett føler jeg det er lettere å ta valg nå enn tidligere i livet.

Jeg bærer på min ryggsekk, og det gjør du også. Det kan være at den inneholder ganske ulike ting, men alle må ta valg. De valgene som vi tar, former livene våre i stor grad. Jeg merker at jeg tenker mer over valgene nå. For jeg vil føle meg så sikker som mulig på at det er riktig for meg og min familie. Man vil liksom ikke gå på trynet enda en gang. Men man må våge å ta noen sjanser også i livet! Slik er det for meg nå. Jeg har fått meg en trygg og stabil hjemmesituasjon, og den betyr alt for meg. Men samtidig så er WeLG Foredrag drømmen min! Det betyr at jeg må våge å ta de sjansene som byr seg fremover. Vi er enige her hjemme om at denne muligheten skal vi ta godt vare på! Jeg ønsker å ha min egen arbeidsplass her hjemme, og reise ut på oppdrag iblant. 

Jeg er trygg på at det er riktig av meg å jobbe med WeLG Foredrag! Så lenge det fungerer her hjemme, og min helse holder seg stabil. Vi er på en måte sammen om dette selv om det er jeg som gjør jobben. Det er kjekt å våge! Men jeg innrømmer glatt at det også er skummelt og usikkert. Men jeg har tatt et valg. Jeg skal gjøre det jeg kan for å oppnå mine drømmer. Det føles veldig godt. 

Vi blogges!

Jeg kastet nesten datamaskinen i veggen!

Jeg har bestemt meg for å ta i bruk litt mer profesjonelle løsninger når det kommer til firmaet, og salg av online nettkurs. Jeg måtte dermed logge meg inn på et nytt program, og få overført mitt nettkurs dit. Jeg er ikke noen ekspert på pc, og det skulle bli noen timer med mye frustrasjon og irritasjon. Jeg er jo ikke akkurat utstyrt med så veldig stor tålmodighet, så det var rett før hele datamaskinen fikk seg en tur i veggen! Jeg rev meg i håret, freste og var skikkelig sint på meg selv og min udugelighet. Jeg følte meg så inderlig dum der jeg knotet i vei på maskinen. Jeg satt med mobilen, og så på instruksjonsvideo om igjen og om igjen. Det som var aller mest utfordrende var at alt er på engelsk. Både på skjermen på instruksjonsvideoene. Dermed måtte jeg konsentrere meg veldig for å henge med i svingene på det som ble sagt. 

Jeg var fryktelig nær å gi opp. Jeg gikk fra pulten et par ganger, og måtte roe meg ned. Men slike ting ligger og verker på meg. For det koster penger å bruke en slik plattform, og da vil jeg jo klare å bruke den. Etter mange timer fikk jeg faktisk knekket noen koder. Så møtte jeg på et nytt problem. Men etter noen timer til med sinne og irritasjon, så var der betalingsløsning også på plass. Da jeg til slutt var ferdig, så begynte jobben med å kunne markedsføre den nye løsningen. Jeg var egentlig helt utslitt. Men nå ligger nettkurset mitt på den nye plattformen min. Linken finner Dere på www.welgforedrag.com ! Jeg har sjelden vært så glad for å bli ferdig med et prosjekt som denne gangen. Underveis sendte jeg en melding til en som jeg vet bruker denne plattformen. Vedkommende svarte at hun hadde gått et eget kurs for å få dette til. Så da er jeg jammen meg fornøyd med å ha fått mitt kurs ut på egenhånd!

Nå håper jeg inderlig at det virker! Så blir det spennende å se hvordan det blir mottatt. Det blir nå mer privat å ta dette kurset enn i en Facebook gruppe. Jeg ser at psykisk helse er en privat sak, og at slike kurs bør selges via en plattform som ivaretar personhensynet. Jeg er veldig stolt over egen innsats, og datamaskinen er fortsatt like hel!

Vi blogges!

Jeg er tryggere på meg selv!

Når jeg skal skrive om trygghet og selvtillit, så må jeg alltid tenke meg om først. Rett og slett fordi det er et tema som jeg ikke alltid er like fortrolig med selv. For jeg har kjent på mye usikkerhet i livet. Jeg har forsøkt å virke veldig selvsikker og trygg. Men på innsiden har det veldig ofte vært kaos. Men jeg er blitt mye tryggere på meg selv de siste årene. Særlig etter at jeg kom vekk fra hjembyen min. For her kan jeg være meg selv på en annen måte. Det er ikke noe gammelt som henger ved meg her. Jeg klarer mer å legge det vekk. Og jeg har fått så mange gode venner som gjør meg glad og trygg. Kjærligheten fra mine aller nærmeste gir meg den stabiliteten som jeg virkelig trenger i livet. Jeg tenker av og til at jeg er altfor avhengig av min kjære ektemann. Jeg elsker ham så inderlig, og han gir meg så mye ro og trygghet.

Men jeg må være trygg i meg selv. Uten å alltid måtte ha en annen i ryggen. Jeg er stødigere i meg selv, og jeg kjenner jo at ting glir lettere for min del. Når jeg holder foredrag, så føler jeg meg sterk! Hvis jeg representerer Mental Helse på konferanser, så føler jeg at det er en viktig oppgave som jeg har fått. Min stemme betyr faktisk noe i samfunnet. Jeg er så glad for at jeg endelig våger å ta plass! Det føles nemlig veldig riktig for min del, og jeg skal gjøre mitt aller beste for å bli enda sterkere i meg selv. Det handler om å ivareta min egen fysiske og psykiske helse. Da blir jeg tryggere for hver dag som går. Når jeg ramler sammen som et korthus, så tar det ikke så lang tid før jeg klarer å stå på beina igjen. Jeg vet hva som må til for å kunne makte det jeg ønsker. Jeg brenner for drømmen min. Den skal ingen få ta i fra meg.

Jeg må alltid jobbe med dette. Det kommer alltid til å svinge i større eller mindre grad. Jeg setter stor pris på alle de gode dagene som kommer min vei. Jeg suger på de gode karamellene litt ekstra, og nyter alle høydepunkt i hverdagen. Det gir meg nemlig styrke og energi til å reise meg igjen de gangene jeg faller.

Vi blogges!

Deilig å bli tatt på alvor!

Det er mange følelser inni meg for tiden. Jeg er gladere nå enn for bare få uker siden. Jeg er bedre i kroppen min etter å ha kommet i gang med trening. Men mest av alt så kjenner jeg faktisk på en følelse av stolthet. For noen ganger må det faktisk være tillat å tenke over sin egen reise. Livet har sannelig inneholdt mange ting. Og for kun få år siden trodde jeg at det meste var over for godt. Jeg hadde ikke tro på at noe ville føles bra igjen. Jeg bar på en sorg som tynget meg ned i knestående. Men jeg har brukt disse årene godt. Det har vært veldig vondt og vanskelig mange ganger. Og jeg strever fortsatt med mange ting som hjemsøker meg. Men så har jeg ikke gitt opp. Jeg har hatt drømmen om en god fremtid. Jeg har en herlig ektemann som støtter meg, og hjelper meg med å oppnå mine drømmer.

Nå ligger det 12 måneder foran meg som kommer til å avgjøre ganske mye i livet mitt. I hvert fall når det kommer til mitt fremtidige yrkesliv. Jeg har fått en unik mulighet til å jobbe med WeLG Foredrag. Min lille drøm skal ikke bare være en drøm. Jeg skal gjøre det jeg kan for å skape resultater. Det var så utrolig godt å se at jeg ble tatt på fullt alvor. Jeg har fått en rapport fra Næringshagen som sier at WeLG Foredrag har stort potensiale og livets rett. De mener at jeg kan skape et selvstendig livsgrunnlag på mitt firma. Det var sterke ord. Jeg er i ferd med å skape noe helt selv. Jeg har lest disse ordene i rapporten veldig mange ganger nå. De smaker godt, og det skaper sommerfugler i magen min. Jeg har fått en bekreftelse på at dette er liv laga! Det gjør meg veldig stolt, og jeg kjenner på en mestringsfølelse!

Nå håper jeg inderlig at jeg finner en fin balanse. For jeg må ta hensyn til helsen min. Mine sykdommer forsvinner ikke selv om jeg har fått denne muligheten. Der vil alltid være faktorer som jeg må ta hensyn til i hverdagen min. Men likevel er det lov å satse på seg selv og eget firma. Jeg er stolt, og jeg våger å erkjenne det. For jammen meg krever det hardt og engasjerende innsats for å skape resultater!

Vi blogges!

Jeg må jage vekk Janteloven!

Jeg er synlig på blogg og sosiale medier. Jeg holder foredrag, og er veldig aktiv på internett. Mange mennesker har sett ansiktet mitt et sted, eller lest noe som jeg har lagt ut. Da kan det ikke nytte å gjemme seg vekk. Jeg må jage vekk alt som heter Jantelov, og jobbe målrettet mot det som er mitt mål! Jeg kan ikke la meg styre av andres negativitet eller sjalusi. Det er viktig for meg å kunne bidra for samfunnet på min egen måte. Det medfører synlighet. Jeg kan noen ganger bli trist når andre mennesker misforstår mine intensjoner. Jeg har et brennende ønske om å kunne hjelpe andre mennesker. Da må jeg bruke mine kunnskaper og erfaringer på best mulig måte. 

Jeg har valgt å gi WeLG Foredrag en skikkelig sjanse! Det skal ikke være Janteloven som skal ødelegge for min sjanse. Jeg vet at mine foredrag og kurs kan hjelpe mennesker som sliter. Da er det min drøm å kunne jobbe aktivt med dette det neste året. Jeg er heldig som har fått muligheten til dette selv om jeg er syk. Jeg har ikke kommet til ro med tanken om å kun være hjemme. Jeg trenger dette firmaet. Det blir et veldig spennende år dette. Jeg må trø ut av komfortsonen på mange måter. Jeg må gi av meg selv, og jeg må velge riktige arenaer. Jeg håper inderlig at Dere kan være med å hjelpe meg videre på denne reisen. Det er kjekt, spennende og skummelt på samme tid.

Jeg må tåle å stå i stormer! Der vil garantert komme reaksjoner underveis. Da må jeg være sikker i meg selv, og stå for de valgene som jeg tar underveis. Jeg føler meg glad og heldig som får muligheten. Det føles veldig godt at noen har tro på meg og WeLG Foredrag!

Vi blogges!

Hva vil jeg?

Jeg er nødt til å tenke over en del ting fremover. Hvordan ønsker jeg å ha det i tiden som kommer nå? Hva skal jeg ha aller størst fokus på? Hvordan skal jeg prioritere tiden min? Jeg vet svarene på noen av spørsmålene.  Familien og min helse kommer aller først. Jeg har også tatt på meg verv som skal gjennomføres på en god måte. Men WeLG Foredrag må være i fokus de neste 12 månedene. Det er jeg forpliktet til å utvikle etter beste evne. Det er mange ting på en gang, og jeg må lage meg en struktur som fungerer for mine del her hjemme. Jeg er heldig som har kontor hjemme, men det krever likevel at jeg er ekstra strukturert. For jeg kan ikke jobbe hele tiden. Det har ikke helsen min godt av. Jeg må innvilge meg fristunder, og masse tid til trening i hverdagen min.

Men jeg skal få ting til!  Jeg har et veldig sterkt ønske om å kunne få WeLG Foredrag kjent og brukt. Det kommer til å ta tid, men jeg skal bruke tiden min godt. Det vil gi resultater. Jeg skal være synlig, og gi av meg selv. Så får jeg finne en dagsrytme som fungerer for oss alle sammen. Jeg er nemlig ikke interessert i at verken jeg eller familien skal lide. Det er derfor viktig at jeg legger en god plan. Jeg er nemlig ganske flink til å følge konkrete planer, og jobbe mot konkrete mål. Det gir meg resultater som gir vekst! Nå er vi kommet så langt av WeLG Foredrag faktisk har blitt et firma som jeg skal ha som levebrød de neste årene. Jeg vil ikke ha en annen jobb enn akkurat den!

Det er så utrolig spennende og viktig for meg!  Jeg har hatt en ide om å kunne bruke fortiden min til noe konstruktivt, og det er endelig slik at det faktisk blir en realitet. Jeg skal bruke det neste året godt, og jobbe så effektivt som mulig. Jeg føler meg trygg på at det er dette som er riktig for meg å holde på med. Så det skal virkelig bli spennende å se hvordan jeg ligger an om 12 måneder!

Vi blogges!

Jeg har hatt møte med Næringshagen i Mandal!

Nå skjer det en del ting som er viktige og veldig spennende for meg. Jeg har i dag vært på møte hos Næringshagen i Mandal. De skulle møte meg, og vurdere WeLG Foredrag sin næringsfaglige verdi. Det i seg selv er både spennende og skummelt på samme tid for meg. Jeg var spent på dette møtet, og det var viktig for meg å være rolig og klar. Jeg var nødt til å få denne avklaringen fordi NAV ønsker å gi meg 12 måneder hvor jeg kan arbeide med firmaet mitt samtidig som jeg får arbeidsavklaringspenger fra dem. Det er slik når jeg er syk, men likevel ønsker å ha mitt eget firma. Det blir nå opp til meg å vise om firmaet har livets rett. Det er mange ting som jeg ønsker å få til. Men nå må jeg ta det rolig og i riktig tempo. Det er lett å gjøre ting for raskt, men det er ingen tjent med.

Det var veldig lærerikt og interessant å være i et slikt  møte. Jeg fikk konkrete råd og anbefalinger som jeg tar med meg i det videre arbeidet. Men jeg må aller mest våge å pris sette meg selv riktig i forhold til den jobben som jeg gjør, og antall timer som går med til forberedelser og restitusjon etterpå. Dette har vært en vanskelig ting for meg. Men nå velger jeg ta anbefalingene på alvor, og våger derfor å be om lønn som er i samsvar med jobben jeg faktisk gjør. Det blir også stort fokus på sosiale medier og synlighet. Nå er det virkelig viktig for meg å ta de riktige stegene slik at jeg kan dokumentere om et år at WeLG Foredrag har livets rett! Tenk at jeg virkelig har ett firma som NAV og Næringshagen virkelig har tro på! Det gir meg så enormt med glede og energi! Jeg har gjort en stor jobb allerede, og det skal gi resultater på sikt.

Nå blir det noen kurs etter hvert som skal styrke min kompetanse når det kommer til forretninger og daglig drift. Det skal bli spennende å lære mer om slike emner. Jeg føler meg ikke kun som en pasient lenger, og har fått et fornyet håp om å kunne være i en jobb. Det er veldig kjekt å få ros for den jobben som jeg faktisk allerede har gjort! Det har vært mange tanker iblant, og noen ganger undrer man seg om det virkelig kommer til å fungere for meg. Men så kommer disse dagene hvor man opplever annerkjennelse og oppmuntring. Det gjør meg både stolt og veldig glad! Jeg har snudd noe vondt til noe konstruktivt, og jeg har WeLG Foredrag som min lille baby som skal vokse seg større med tiden!

Vi blogges! 

Sliter naboen?

Kjenner du naboen din? i dag er det faktisk et spørsmål som mange svarer nei på. Jeg kjenner ikke så mange av mine naboer. Når vi vokste opp kjente alle sammen alle. Vi besøkte hverandre, og snakket sammen daglig. Slik er det ikke lenger. Faktisk så kan naboen gå gjennom en stor krise uten at noen som helst vet om det. For noen er det helt ok. Men for andre er det ensomt og vanskelig. For veldig mange mennesker velger å tie stille om det vonde. Det som er vanskelig, holder vi for oss selv. Jeg vet veldig godt at jeg er mer åpen enn mange andre. Men jeg skulle så inderlig ønsket at samfunnet var hakket mer inkluderende og trygt. For vi trenger faktisk hverandre. Det er godt å ha en skulder å gråte på. Men veldig mange sitter helt alene i eget hus. De går ikke ut engang. Eller så tar de på seg masken når de er ute i det offentlige rommet.

Jeg sa ikke noe særlig jeg heller. Jeg forsøkte veldig lenge å skjule alt for absolutt alle. Men til slutt så sprakk det skikkelig. Jeg kunne ikke holde meg sammen lenger. Det raknet totalt. Jeg fikk mange spørsmål om hvorfor jeg ikke hadde sagt ifra til noen. Men det var ikke så enkelt. Jeg sa kanskje noe, men så ble det på en måte ikke tatt så seriøst. Og da fant jeg ut at det var best å tie stille. Slik lever jeg ikke lenger. Jeg tok et kraftig oppgjør med meg selv. Jeg gikk gjennom hele livet mitt, og fant årsakene til mine utfordringer. Jeg tok konkrete valg, og det har vært veldig viktig for meg. Men naboene mine ante ikke en eneste ting mens det stod på. For jeg latet som ingenting.

50% av befolkningen møter på psykiske utfordringer i løpet av livet. Det betyr at du garantert kjenner veldig mange som sliter i stor eller mindre grad. Men ser vi dem? Ser noen deg? Har vi muligheten til å snakke med noen om det som er vanskelig? Jeg vet at det er vanskelig å ta ned masken. Men jeg har ikke angret en eneste dag. For jeg ønsket å leve et godt liv. Jeg trengte en stor forandring i livet mitt. Nå snakker jeg litt for de som ikke tør snakke. Jeg er synlig for dem som ikke våger å bli sett. For vi finnes der ute. Kanskje er det naboen din som sliter akkurat nå. 

Vi blogges!

Fra 200 til 9500 på en måned!

Jeg hadde aldri trodd at det var mulig. Men i løpet av en måned så har jeg gått fra 200 til utrolige 9500 kontakter på Linkedln! Og tallet øker hver eneste dag. Så et er garantert enda høyere når du leser dette innlegget. Jeg satte i gang en egenlaget kampanje med markedsføring og kontaktforespørsler. Det har fått helt utrolige resultater. Når jeg poster et innlegg på min profil, så blir det lest av 5000 i løpet av et døgn! Det er en unik måte å få markedsført WeLG Foredrag på, og det er gratis. Men jeg har lagt ned mange timer på denne kampanjen. Jeg har jobbet mens jeg har ligget på sofaen med ryggtrøbbel. Jeg har virkelig fått veldig mange fine kommentarer, og engasjementet er stort. Det lover godt for fremtiden.

Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv. Men det må være lov å være både fornøyd og litt stolt over egen innsats. Det er så utrolig viktig for meg å kunne jobbe med min egen drøm. Det virker som jeg har knekket en liten kode på sosiale medier. Det gir meg mange muligheter, og det er en spennende tid for meg og firmaet mitt. Det er viktig for meg at dette går i riktig tempo. Jeg skal holde beina godt plantet på jorden underveis i denne prosessen. Jeg merker at det gjør meg glad å se slik respons i markedet. Jeg har noe viktig å komme med, og det ser virkelig ut til at mange mennesker finner det interessant. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan dette utvikler seg. Potensialet er veldig stort!

Jeg har mine sykdommer og mine skader. Men jammen meg klarer jeg mye likevel. Det er godt å se at jeg kan skape resultater og engasjement. Jeg har min egen drøm. Kanskje kommer den til å bli til virkelighet. Jeg vet  at det kommer til å kreve en del av meg fremover. Men det er så utrolig givende arbeid. Jeg får masse støtte av mennesker som jeg faktisk ikke kjenner. Det viser meg at min historie trigger andre mennesker. Det kan gi meg nye muligheter til å nå ut med mitt budskap! Jeg håper inderlig at dere unner meg dette!

Vi blogges!

 

 

Kommentaren som fikk meg til å gråte...

Det hender at jeg blir helt satt ut. Jeg lå på sofaen her en dag. I koseklærne og uten sminke. En såkalt hviledag. Ingen avtaler som jeg skulle rekke. Bare være hjemme og dulle med småting. Jeg var sliten, men i godt humør. Som vanlig så var jeg innom på sosiale medier mens jeg lå på sofaen. Jeg valgte å skrive et innlegg på Linkedln. Jeg postet et bilde, og skrev om at vi bloggere også er mennesker som har følelser. Det handlet om nett troll, og hvorfor jeg velger å ha lukket kommentarfelt her på bloggen min. Jeg fikk mange visninger med en gang, og en hel gjeng gav meg flotte kommentarer. Jeg svarte alle sammen, og var veldig glad for tilbakemeldingene som jeg fikk.  Så kom der plutselig en kommentar fra en person som jeg kjenner fra lang tid tilbake. Faktisk fra min aller første arbeidsplass. Jeg visste at vi hadde blitt kontakter på Linkedln, men forventet ikke å høre fra vedkommende. Så skrev han følgende melding under innlegget mitt:

"Når et lys tennes i et mørkt rom skjer det noe fantastisk. Du er et slikt lys, Wenche! Jeg heier på deg!"

Tårene mine bare kom. Jeg ble helt satt ut. Det var så ubeskrivelig fint å få den kommentaren akkurat der og da. Fra et menneske som jeg virkelig ikke forventet det fra. Alle kunne lese det, og jeg fikk sagt takk. Det er sjelden at ros kommer helt inn til meg. For jeg har liksom en gard oppe som beskytter meg til enhver tid. Men denne kommentaren gikk rett inn i hjertet mitt der og da. Jeg lot tårene få trille nedover kinnene mine. Ikke av tristhet. Men av takknemlighet. For jeg har opplevd så mye motgang i livet mitt. Da kan slike utsagn faktisk bety veldig mye i en hard hverdag. Det er mange ganger jeg lurer på om jeg kommer til å nå mine mål noen gang. Jeg glemmer faktisk det jeg har klart å oppnå allerede. For jeg vil så mye mer. Men der fikk jeg plutselig en bekreftelse på at jeg betyr noe for andre mennesker. 

Disse ordene skal jeg ta med meg videre! Sammen med alle de andre flotte kommentarene som dere skriver til meg. Dere skal vite at det betyr faktisk veldig mye for meg. Det motiverer meg veldig til å fortsette å jage drømmen min. Det er godt å kjenne at man betyr noe. Det føles enda mer riktig å jobbe videre med mine drømmer! Tusen takk!

Vi blogges!

Hvorfor "pakker" jeg det inn?

Jeg forteller ikke dere alt. Verken her på bloggen eller i foredrag. Jeg verner om det som jeg ønsker å ha privat. Jeg sier noe, men så "pakker" jeg det samtidig litt inn. For meg så er det viktig å ha en egen arena som er privat. Hvor jeg kan snakke om de opplevelsene jeg har hatt uten at det spres overalt. Det er kun for å beskytte meg selv og mine aller nærmeste. Det handler ikke om å verne andre personer. Jeg ønsker å ha noe for meg selv. Det er ikke alt som trenger å fortelles i detalj. Man kan forstå alvoret i en situasjon uten ha alt  midt i ansiktet. For meg er det riktig å gjøre det slik. For i min historie finnes der andre mennesker som jeg elsker over alt på denne jord. De fortjener at vi snakker om ting hjemme, og ikke på internett. Men åpenhet er likevel veldig viktig. For mitt liv er forandret. Jeg må hver eneste dag leve med ettervirkninger etter min fortid. Det skinner igjennom at livet har vært vanskelig.

Åpenhet kan brukes i porsjoner. Man kan dele det som man føler er viktig og riktig. Men likevel sette tydelige grenser. Jeg har vært veldig bevisst på akkurat det. Jeg ønsker ikke at mine aller nærmeste skal lide på grunn av min åpenhet. Men vi snakker sammen, og alle her hjemme vet hva jeg snakker om. Jeg mener at det er viktig å snakke sammen om åpenhet. Hvor skal grensene gå? Hva er riktig å ha for seg selv? Er det ok å dele visse ting, eller skal man la det bli privat? Mine grenser for åpenhet er nok annerledes enn mange andres. Men vi vokser oss sterkere for hver dag som går. Vi har utviklet oss i riktig retning samtidig som jeg har vært åpen. Vi har ikke tatt skade av det. Vi har faktisk heller fjernet noen murer som ville vært vanskelige for oss å møte. Jeg respekterer at ikke alle deler det samme synet som meg. Det er helt ok. Men jeg forventer respekt tilbake også. For jeg ønsker kun det beste for meg og min familie.

Livet har inneholdt mange episoder som vi vil ha for oss selv. Men vi deler villig av glede og håp! Jeg er i en posisjon nå til å nå ut til veldig mange mennesker med mine tanker og erfaringer. Jeg kan spre håp til andre mennesker som sliter slik som meg. Da føler jeg at åpenheten min har vært viktig og riktig. Jeg verner om mine nærmeste. Det er ikke noe som betyr mer i hele verden. Men jeg skal samtidig være et forbilde. Vise at man kan reise seg igjen, og faktisk kjempe seg videre i livet! 

Vi blogges!

Selvtilliten kommer og går!

Noen dager er jeg uovervinnelig! Da er alt på riktig plass i livet mitt, og jeg føler meg stinn av pågangsmot og energi. Det er deilige dager som jeg virkelig unner alle å ha. De dagene hvor selvtilliten er på plass, og jeg er ikke redd for noe som helst. Jeg kan pøse på med det jeg ønsker å drive med, og jeg er ikke redd for hva som blir sagt bak min rygg. De dagene er gode. Men livet består ikke av bare slike dager. Faktisk så er det ikke så mange av de dagene. For min selvtillit kommer og går. Den er ikke så stabil som den burde være. Jeg kan føle meg veldig fin og flott det ene øyeblikket, for så å gremmes over meg selv i det neste. Det handler om hvordan vonde setninger og traumer fortsatt jobber inni hodet mitt. Når de negative opplevelsene i livet mitt minner meg på at jeg ikke er verd noen verdens ting. Da renner alt liksom ut i sanden. Og jeg føler meg plutselig veldig liten og maktesløs. 

Så jager jeg vekk de vonde tankene. Fokuserer på de verktøyene som gir meg mestring og fremgang. Så jobber jeg meg oppover igjen atter en gang. Det er en evig kamp som ikke tar slutt. Men det er en vesentlig forskjell nå. Jeg kommer meg raskere tilbake i god form igjen. For jeg vet veldig godt hva som kommer til å hjelpe meg. Så lenge jeg bruker mine verktøy, så vil jeg bli i bedre form relativt raskt. Men jeg kan ikke stoppe opp. I det øyeblikket hjernen min tror at jeg er frisk, så er det ekstra viktig å fortsette med verktøyene. Så slipper man å falle sammen som et korthus rundt neste sving. Jeg kan virke veldig sterk og modig. Men det er ikke alltid slik på innsiden. Jeg jobber beinhardt med meg selv. Det kommer ikke lett. Men det er lettere enn før, og det er jeg veldig glad for! Det er nemlig det som gjør det mulig for meg å fortsette med formidling.

Jeg føler meg sterk når jeg holder foredrag. Det gir meg en god følelse i kroppen min. det er krevende, men det gir meg enormt mye. Jeg er veldig takknemlig for at det er mulig å gjennomføre. Det er drømmen min. Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å ende. Men jeg vet at det er det som jeg vil drive meg i livet mitt. Selv om det koster meg både krefter, tårer og nattesøvn i perioder. Når jeg står der foran publikum, så er jeg ikke et offer lenger! Det er viktig for meg.

Vi blogges!

 

Hvorfor vil jeg alltid mer enn jeg klarer?

Det er ikke så veldig enkelt å være en såkalt flink pike i dagens samfunn. Jeg er veldig ivrig og til tider ganske impulsiv. Det medfører en del ekstra belastninger som jeg egentlig ikke trenger. Men jeg vil så inderlig gjerne få til ting. Jeg har nesten alltid for store ambisjoner. Noen ganger blir jeg faktisk ganske matt av meg selv. For det henger jo ikke alltid sammen på den måten som jeg skulle ønske. Jeg sliter med helsen min. Men jeg nekter å gi opp. Det er til og med vanskelig for meg å ha en hel hviledag. Det er akkurat som om det ikke er lov for meg å gjøre det. Men kroppen min trenger de pausene som den kan få. Jeg er jo ikke i vanlig jobb på grunn av min helsetilstand. Så da bør jeg jo egentlig ikke legge et slikt press på meg selv lenger.

Men jeg klarer ikke å stoppe hodet mitt. Det jobber konstant med nye ideer og tanker. Det er ikke noe som dere andre kan gjøre noe med. Ansvaret for det ligger hos meg selv. Men jeg hadde ikke vært så oppegående som mennesker dersom jeg kun hadde lagt meg ned. Disse tankene og ideene er med på å holde meg aktiv i hverdagen min. Selv om jeg ikke kan være tilstede på en vanlig jobb, så forsøker jeg å være så aktiv som mulig på egenhånd. Men noen ganger går det litt vel langt, og jeg kjenner ikke helt mine egne grenser. Jeg holder på å lære meg dem. For jeg ønsker ikke å gå på så mange smeller verken fysisk eller psykisk fremover i livet. Da må jeg kjenne meg selv godt nok til å ta de pausene som behøves.

Jeg har et stort behov for å kunne prestere. Jeg må liksom kunne være noe jeg også. Jeg vil ikke tenke på meg selv som kun en pasient. For der bor mer i meg enn kun det. Jeg har en kropp som bærer preg av min fortid. Belastningene har satt seg i kroppen min. Det er ikke så lett å komme seg unna det. Men jeg kan fortsatt snakke og skrive. Jeg kan være tilstede i blant, og formidle mine tanker og erfaringer. Jeg bruker de kanalene som jeg kan. Det er mange ting som kan fikses hjemmefra. Noen ganger også fra sofaen. Det handler om en indre motivasjon som ingen kan ta i fra meg! Den driver meg videre selv på de dagene hvor kroppen streiker. Når jeg må være hjemme, og egentlig bare hvile. 

Da kan jeg likevel bidra i samfunnet via internett. Jeg trenger ikke alltid å være på farten. Jeg kan gjøre mye av jobben hjemmefra i fremtiden. Det er det som er min beste løsning fremover. Jeg kan dra ut på oppdrag, men basen må være her hjemme. Der hvor jeg er trygg. Da kommer kreativiteten skikkelig frem, ordene finner veien til tastaturet. Det er en god løsning, men det kan være vanskelig å koble helt av. Det må jeg jobbe videre med. Vet ikke om jeg noen gang blir flink nok til akkurat det. Men det er i mine tanker sammen med alt det andre!

Vi blogges!

En lettere kropp gir et lettere sinn!

Jeg har alltid slitt med overvekt. Jeg har tidligere vært veldig stor. På et tidspunkt var det farlig for min helse. Jeg har gradvis kommet meg ned i en ganske normal vekt. Men jeg er fortsatt litt for tung i forhold til visse standarder. Men jeg tenker ikke så veldig mye på vekten lenger. Jeg kommer inn i vanlige størrelser, og gleder meg stort over det. Jeg kan delta på fysiske aktiviteter selv om kroppen verker med revmatiske smerter. Det hadde jeg ikke klart dersom overvekten hadde fortsatt. Men det som jeg merker aller mest, det skjer på innsiden. For jeg har merket meg at en lettere kropp har gitt meg et lettere sinn! Jeg makter å komme meg fremover. Jeg våger så mye mer! Jeg er ikke så misfornøyd med mitt eget speilbilde lenger. Det handler ikke om antall kilo. Det handler om å elske seg selv akkurat slik som man er.

Jeg blir aldri en liten snelle. Jeg har en kraftig kroppsbygning, og det må jeg bare godta. Men jeg lever sunnere enn før, og passer litt mer på å spise riktig. Det er ikke en sunnhetsfrik som skriver denne bloggen. Jeg koser meg sikkert altfor mye med både feil mat og godteri. Men jeg har likevel kommet meg i en kropp som kan fungere. Det er det som er viktig for meg. Jeg vil være en så aktiv mamma og ektefelle som mulig! Jeg vil være med å bidra hjemme både ute og inne. Det er ikke noe kjekt å kun være den som ligger på sofaen. Når kroppen iblant slår seg vrang, så lengter jeg med en gang til å kunne være aktiv igjen. Det gir meg pågangsmot til å trene atter en gang. Jeg nekter at kroppen skal forfalle, og jobbe mot meg.

Jeg prater veldig lite om min vektreduksjon. Jeg er stolt over at jeg har klart å få det til helt på egen hånd uten operasjon. Men jeg velger å snakke om trøstespising. Jeg vet nemlig at det er roten til mye overvekt. Det er derfor et viktig tema for både voksne og barn. Jeg brukte mat som trøst i hele min oppvekst, og deler av voksenlivet. Det har jeg slitt med i mange år etterpå. Men det var først når jeg ble klar over sammenhengene, at jeg virkelig klarte å jobbe meg gjennom dette på en god måte. For det handlet ikke om å holde seg til strenge dietter for min del. Det handlet om å forstå hvordan jeg har brukt mat for å regulere tanker og følelser. Det har jeg virkelig jobbet hardt for å komme ut av. 

Jeg kan enda gå på en liten smell. Men da merker jeg det veldig raskt, og kommer meg fort ut igjen. Jeg vil ikke tilbake til det livet igjen. Jeg har så mange andre ting som jeg vil oppleve! Jeg vil ta vare på kroppen min, og være tilstede i livet her og nå¨. Jeg vil jobbe meg gjennom følelser uten å ty til den "enkle" trøsten! Jeg skal ikke stå på en pidestall. Det er veldig individuelt  når det kommer til vektreduksjon. Men jeg er glad for at jeg tok tak i problemet. Det var sammensatt. Det handlet ikke bare om maten. Det handlet like mye om følelser. Om å kontrollere hverdagen. 

Vi blogges!

Jeg vil være raus!

Jeg har alltid vært et menneske som har gitt mye av meg selv til andre. Til og med når livet mitt var på det aller verste, så gav jeg av meg selv til andre. Jeg stod på helt til kroppen sa stopp. Jeg har vært helt nede for telling. Men jeg har likevel valgt å være raus. For raushet varmer. Det sprer glede og kjærlighet. Jeg vil veldig gjerne være en varm og inkluderende person. Jeg ønsker å være et medmenneske som virkelig bryr seg om andre. Det er derfor veldig viktig for meg å kunne bidra for andre mennesker. Jeg kunne valgt å kun fokusere på meg selv og mine nærmeste. Men jeg har valgt å tenke litt annerledes på det. For jeg merker at det gir meg så mye. Jeg blir et bedre menneske når jeg vier kjærlighet og omsorg til andre mennesker. Og jeg velger å vise mine barn at selv de vondeste ting kan snus til noe konstruktivt.

Jeg deler mye av meg selv. Men jeg verner likevel om en del ting. Jeg forteller ikke alle detaljer verken i blogg eller foredrag. For jeg ønsker å ha noe helt privat. Men jeg deler raust av mine tanker og erfaringer. Jeg vet at veldig mange mennesker der ute sliter på samme måte som meg. Jeg kjenner i hjertet mitt at jeg kan bidra. Da ville det være helt feil å stenge ned disse tankene inni meg selv. Når jeg deler av mine erfaringer, så vokser jeg selv. Jeg løfter meg selv opp fra grumset. Det er en tung prosess som tar lang tid. Men jeg er i gang, og jeg reiser meg igjen når jeg faller sammen. Noen dager tar jeg en pause. Jeg verner kun om det nærmeste. Andre dager er jeg sterk nok til å kunne bidra offentlig. Det gir livet en dypere mening. Jeg lar ikke det vonde få ha overtaket på meg. Jeg tar styringen selv, og formidler det som jeg selv ønsker.

Raushet er så utrolig viktig i 2018! Jeg vil jobbe videre på min egen måte. Jeg er ikke nok ikke så kynisk som andre grundere kanskje er iblant. Jeg vil så inderlig gjerne se tilbake på en reise som har vær raus og varm. Jeg ønsker å hjelpe andre som sliter. Vise at der finnes håp. Det er det som er viktigst for meg.

Vi blogges!

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017