Tankene mine går til alle de som ble berørte av helikopterulykken denne helga. Plutselig er ektefeller/samboere borte for alltid. Barn har mistet sine foreldre. Foreldre har mistet sin sønn eller datter. Noen har mistet sin beste venn. De sitter tilbake med mange spørsmål, og få svar! Det må være helt forferdelig! Det går ikke an å sette seg i deres situasjon fullt og helt. Det må være utrolig tøft og vanskelig!
Pårørende har fått lov å komme sammen i sorgen. Det er bra for dem som ønsker det. Jeg lurer på hva som skjer med familiene når hverdagen kommer! Når de må starte på resten av livet uten den de er glad i! Hva møter dem da? Får de den hjelpen de behøver når sorgen blir for stor? Samfunnet går videre, men hva med dem som er berørt? Når hverdagen blir så tøff at den nesten stopper opp? Kommer naboen på at kanskje de trenger hjelp med en middag?
Mennesker reagerer veldig ulikt på sorg. Noen kommer til å ønske mye hjelp, andre vil helst være for seg selv. Vi må respektere hverandres ønsker. Men de aller fleste mennesker jeg har møtt som er i sorg, takker for at vi bryr oss. Takker for at vi sa hei, hvordan går det? Takker for den klemmen de fikk da jeg møtte dem på butikken en tid etter deres nærmeste gikk bort!
Igjen har vi blitt vist hvor skjørt livet er! Plutselig er mange liv forandret for alltid! Det har skjedd før, og dessverre vil vi oppleve lignende situasjoner igjen! Jeg håper at vi er rause mennesker som bryr oss om hverandre! At vi strekker ut en hånd til de som trenger det! At vi ikke glemmer de berørte når hverdagen kommer! Jeg kjenner ingen personlig som ble berørt i denne ulykken, men sender likevel mine varmeste tanker til dere som sitter tilbake!
