Noen dager kommer angsten krypende frem fra sitt skjulested. Den åler seg frem som en stille slange, og fester plutselig grepet. Den strammer til, slik at du føler pusten forsvinner. Du blir lamslått, og klarer ingenting. En iskald følelse sprer seg i kroppen. Noe annet enn deg selv tar kontrollen ett øyeblikk.

Andre dager holder angsten seg langt borte. Du husker nesten ikke selv at den faktisk eksisterer! Du lever livet ditt helt normalt, og fikser livet akkurat som alle andre. Du jobber, er sosial, trener. Lever akkurat som alle andre. Ingen kan se på deg at du av og til får besøk av angsten. Du prater løst og ledig med mennesker, er smilende og glad.

Slik er det å leve med Post traumatisk stress. Slik er det å kjempe hver dag for å overvinne gamle traumer. Slik er det for meg. Jeg kan virke tøff og modig. Være utadvendt og blid! Men de dagene /øyeblikkene angsten kommer på besøk, da er det tøft.

Jeg er heldig. Jeg har aller flest gode dager! Jeg er i jobb, og mestrer det helt fint! Det blir færre og færre dager som er vanskelige. Men dere skal vite at mennesker som meg, de finnes overalt. Mennesker som hver dag må kjempe litt ekstra for å få lov til å ha ett godt liv! Derfor er jeg åpen om det. Jeg er et like godt menneske som alle andre, selv om jeg innrømmer at angsten kommer på besøk! Men det viktigste for meg er at angsten kommer bare på besøk, den får ikke lov å bo hos meg!