Petter Uteligger

De siste dagene har jeg sett hele serien Petter Uteligger. Jeg skal innrømme at jeg har kviet meg litt for å se den. Det høres teit ut, men jeg har bevisst holdt tilbake, fordi jeg har vært sikker på at det ville berøre meg sterkt å se serien. Jeg har lest masse flott omtale om serien, og jeg innrømmer med en gang at jeg ble imponert! Det skulle ikke mange minuttene til, før jeg visste at jeg kom til å ville se alle episodene.

Det er imponerende at Petter velger som han gjør. Å dra fra sine kjære rett før jul for å bo på gata uten penger eller bosted, er det ikke mange som hadde gjort! Tårene mine trillet allerede i første episode, når han tar farvel med sine kjære, og drar inn mot Oslo. Det er sterkt gjort! Jeg synes det er utrolig modig gjort. Lengre ut av egen komfortsone går det nesten ikke an å komme!

Jeg har alltid vært fryktelig skeptisk til de menneskene som sitter på gaten og tigger. Jeg er blant dem som bare går forbi. Jeg fikk vondt i magen når jeg så på tv. Jeg ble sint på meg selv, og tenkte på hvor dårlig jeg har vært til å se disse menneskene. Jeg har aldri vurdert en gang å kjøpe en burger til en av de som sitter der. Hvorfor har jeg aldri brydd meg noe særlig?

Sannheten er vel at jeg alltid har vært ganske redd dem. Redd for dop og nåler. Full av fordommer har jeg i hvert fall vært. Petter Uteligger fikk meg virkelig til å tenke. Jeg er nok ikke den som kommer til å hjelpe alle tiggerne jeg ser, men kanskje noen i hvert fall. Jeg vet i hvert fall at jeg ønsker å ha andre tanker om dem. Se dem mer som et menneske. I hvert fall si hei!

I serien får vi møte flere herlige personligheter! Mennesker som dessverre kom på ville veier i tidlig alder, og som er tydelig preget av ett hardt liv. Men det som slo meg var at de er stort sett blide. De hjalp hverandre, og tok imot Petter på en utrolig god måte. De delte på det bittelille som de fikk. Det var helt naturlig for dem! Det var sterkt å se!

Det var utrolig skremmende å så hvordan dopet tok fullstendig overhånd. Å se ett menneske forandre seg så raskt, er vondt. Jeg skjønner godt at Petter ble redd. Jeg håper ungdommer som ser serien, skjønner hvor farlig dop er! Det er tragiske skjebner overalt, og vi velger som regel å ikke se dem. Jeg er veldig glad for at jeg endelig har sett serien. Det gjorde noe med meg! Jeg er utrolig glad for at Petter Uteligger vant Gullruten i helgen! Det var virkelig fortjent! Serien har vist oss en virkelighet som vi aller helst ikke vil se. Men den er der! En tv-serie som har ett nært og dypt innhold er ikke dagligdags lenger!

Å se Petter ta til tårene i helgen, viser oss hvor mye det betyr for ham å få vist Norge virkeligheten! Han er blitt glad i de menneskene han møtte på gata, og har beholdt kontakten med dem! Det viser hvilket flott medmenneske han er! Han var ikke ute etter berømmelse, men å sette fokus på de svakeste i samfunnet vårt! Det står det respekt av!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg