Som jeg har nevnt tidligere på bloggen, har jeg alltid vært overvektig. I hvert fall store deler av livet mitt. Jeg har virkelig fått kjenne på kropp og sjel hva det gjør med ett menneske! Jeg kan kjenne igjen følelsen av å være så tung at man nesten ikke orket å bevege seg. Så tung at man ikke orket trapper, men brukte heis så ofte som mulig. Selvfølelsen var på ett minimum, og man ville helst bare gjemme seg vekk. Men det er ganske vanskelig når man er stor…
Når jeg ser unge jenter som sliter med overvekt, blir jeg ganske trist. Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg tenker på hvordan det påvirket mitt sinn. Jeg håper så inderlig at de som sliter med disse problemstillingene kan få riktig hjelp. At der finnes ett nettverk som kan trø til. Slik fantes ikke i min tid. Vi var innom hos helsesøster ett par ganger, men ingen kalte meg inn til noe ekstra kontroll eller samtale.
Jeg har selvfølgelig fått god hjelp av trenerne mine underveis i min livsstilsendring. Men den store jobben har jeg gjort selv. Den største jobben gjøres nemlig på innsiden. Jeg måtte erkjenne mange utfordringer før jeg kunne ta ordentlig tak i det. Det er faktisk sånn at på mine vondeste dager, ser jeg fortsatt speilbildet mitt fra det jeg var stor. Da følger ikke hjernen med, og jeg føler meg like stor. Det tar lang tid før slikt forsvinner helt. Jeg er på veldig god vei, så jeg er heldigvis optimist!
Man må komme inn til roten av problemet, for å kunne endre på tilværelsene. Jeg brukte mat som trøst helt ifra jeg var liten jente. Jeg spiste for å døyve alt som var vondt og vanskelig. Det er en farlig vei å gå. Nå er jeg veldig bevisst på akkurat det. Selv om dagene iblant er vonde og tøffe, bruker jeg ikke mat som trøst. Jeg spiser helt normalt. Jeg koser meg iblant, men ikke som trøstespising! Ingen spurte meg i oppveksten om hvorfor jeg spiste hele tiden. Det blir litt som Jeppe på berget. Alle så at Jeppe drakk, men ingen spurte hvorfor han drakk. Alle så at jeg spiste, men ingen spurte meg hvorfor jeg spiste!
Jeg forteller ikke dette for å legge skylden på andre! Jeg er glad i min familie, og har alltid følt på en kjærlighet fra dem. Men jeg slet mye mer enn de visste om. Jeg slet mye mer enn noen visste om. I voksen alder har jeg kommet til bunns i dette selv, ved hjelp av gode samtalepartnere. Det har gjort meg veldig bevisst på hvorfor jeg har opplevd ulike ting i livet.
Nå føler jeg meg så mye lettere, både i kropp og sinn. Jeg er absolutt ingen sylfide, men er akkurat passe. Jeg kommer til å fortsette med trening, og da forandrer kroppen seg gradvis. Det er helt fint, jeg har faktisk god tid. Nå kan jeg leke med barna, gå i trapper, sykle, jogge og gå! Jeg kan løfte blikket, og puste lettere! Det er deilig å kjenne på! Jeg håper bare så inderlig at andre som sliter der ute, kanskje kan finne litt hjelp i meg. Det går an å endre livet sitt, men man må være villig til å ordne opp på innsiden før man kan fikse utsiden!
