Det er ikke alltid like greit å være ett følelsesmenneske. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne skjule meg bedre. Det frister av og tl å bare kunne stenge av alt sammen. Slippe å være redd for å bryte sammen, slippe å alltid få de iriirterendes tårene, slippe å ha kort lunte. Ikke måtte ta høyde for at panikken kan komme når som helst! Slippe å tenke på at alarmen i hjernen min plutselig kan sette i gang, og kroppen lever sitt eget liv.
Men jeg kan ikke endre meg på det punktet. Jeg må la følelsene få komme ut og frem. Selvfølgelig har jeg en viss kontroll, men jeg blir sterkt engasjert og beveget. Jeg kan gråte av musikk eller en rørende filmsnutt. Jeg kan få latterkick av humorklipp på youtube. Det er slike følelser som gjør meg til et menneske. Noen mennesker har følelsene kun inni seg, andre har dem mer utenpå.
Tårer kommer ikke bare når man er trist! Jeg kan bli veldig rørt over barnas innsats på skoleavslutning, eller når mine nærmeste sier de elsker meg! Å kjenne på varmen fra mine nærmeste gjør at følelsene veller frem! Livet har lært meg at jeg må være takknemlig for at jeg kan kjenne på følelsene. Det er det som gjør at man finner veien videre! Man jobber aktivt med de utfordringene som kommer underveis, og så går man videre! Å felle noen tårer underveis, eller være litt sint til tider, er faktisk ganske sunt!
