Det har nettopp vært 17.mai. Alle barna går i toget, og korpsmusikken råder i gatene. Hvert eneste år siden jeg var liten, vekker korpsmusikken opp vonde sår. Vonde minner som jeg aller helst ville glemme, og skyvet vekk så godt som mulig. Helt til nå i år. Nå er det nok. Jeg er lei av at det skal gjøre vondt bare jeg hører lyden av ett korps. Jeg er drittlei av at den vonde følelsen av ydmykelse skal dukke opp bare jeg hører ett tromme slag. Jeg bestemte meg for å ta det frem, bearbeide og prate om det, bli ferdig med det!
I barndommen gikk jeg i ett korps i 6 år. Jeg gikk 2 år av glede, og de siste 4 årene nesten av tvang. Jeg ville slutte, men mine foreldre ønsket at jeg skulle fortsette. Så jeg fortsatte. Det jeg forteller nå, er ikke lett å dele. Men det er bare en historie av mange fra min barndom som gjør vondt. Jeg forteller det ikke for å gjøre noen andre vondt. Jeg ønsker ikke å såre noen, men det er viktig for meg. Jeg håper dere forstår at det er en del av en lang prosess for meg.
Vi skulle øve på å marsjere i takt. Rundt og rundt det gamle slaktehuset i Egersund. Jeg spilte skarptromme. Det var tungt for et overvektig barn å bære den trommen. Vi øvde på å marsjere i svinger, holde takten uansett. Rundt og rundt. Jeg kjente plutselig på at jeg måtte så veldig på toalettet. Jeg kan enda huske panikken min som ble større og større. Jeg visste det var lenge igjen av øvelsen. Jeg turte ikke be om å få gå tilbake på toalettet. Det var for flaut. Til slutt ble det så vanskelig å holde seg, at i det musikken stoppet, gikk jeg ut av korpset og stilte meg langs murveggen. Jeg fiklet med skoen. Korpset stoppet opp, og de voksne kom og lurte på hva som var galt. Jeg mumlet noe om stein i skoen, og forsøkte å komme unna med det. Da sa den kuleste gutten i korpset høyt:åååhh…jeg må tisse, jeg må på do!!! Han latet som det var meg som snakket, og alle begynte å le! I samme øyeblikk som latteren runget, tisset jeg på meg langs murveggen. Jeg hadde på meg en mørk grønn cordfløyelsbukse. Ingen så det. Ydmyket og gjennomvåt gikk jeg tilbake i korpset, fullførte øvelsen. Sa ikke et eneste ord.
For meg var ydmykelsen et faktum. Jeg glemmer det aldri. Hver gang jeg hører en tromme, vekkes de til minne igjen. Flere episoder hendte gjennom de årene, og jeg følte meg mobbet flere ganger. Den dagen jeg fikk levert inn trommen og uniformen var en lettelsens dag for meg. Jeg er ganske sikker på at verken dirigenter eller andre voksne ledere oppfattet det jeg opplevde. Jeg er ikke bitter på dem. Jeg håper bare at dagens barn aldri opplever lignende situasjoner. Jeg håper at barn blir sett på en måte som gjør at det er trygt nok å spørre de voksne om en toalettpause hvis det trengs. Jeg var ikke trygg nok til det. Jeg var ett barn, og kan ikke lastes for det.
Jeg vet at dette kanskje ikke blir så godt mottatt. Men jeg velger å være åpen, så får det gå som det går!