Det hender jeg blir overrasket. Der kom inn ei ung dame på jobb her om dagen, kun for å takke meg for bloggen min! Hun takket meg for at jeg er så personlig på bloggen min. Takket for at jeg turte. Jeg kjenner henne ikke godt, men vi har møttes en gang før. Jeg kjente jeg ble glad. Jeg ble varm i hjertet. Jeg klarte heldigvis å få takket henne også. Det gjorde godt. Jeg blir faktisk rørt når jeg tenker på det.

For noen dager fikk jeg en Personlig melding. Fra en dame som jeg er venn med på Facebook, men som jeg ikke har truffet siden vi var små. Hun takket også for at jeg skriver og deler. Hun sa at hun hadde stor respekt for meg. Det var hyggelig å få en slik melding. Jeg har fått flere før også. Det gjør veldig godt i et ganske sårt hjerte som er i ferd med å heles.

Jeg vet at der også er dem som ikke liker min blogg. Som mener jeg deler altfor mye, og som ikke har samme syn på den saken som meg. Jeg respekterer det. Men for meg er bloggen viktig. Jeg føler for første gang at jeg klarer å få kommunisert! Jeg har alltid fått ros for mine verbale evner, men jeg har ofte skjult meg bak fasaden og “masken” min. Her tørr jeg å vise mine mer sårbare sider. Jeg har funnet en måte som fungerer for meg, og som bringer meg videre i livet!

Jeg er sikker på at min blogg vil bli litt lysere med tiden. Den vil gjenspeile mitt liv slik det er her og nå. Jeg har mine vonde dager, men jeg har også gode dager! Jeg kan ha tunge oppgaver i løpet av dagen som tapper meg for krefter, men så kommer plutselig et lyspunkt når du minst aner det!

Tusen takk for at noen av dere velger å gi meg ros og konstruktive tilbakemeldinger! Jeg skal ærlig innrømme at ros og respekt gjør godt. Takk for at dere støtter meg på veien! Jeg gir virkelig av meg selv i denne bloggen, så det varmer hjertet mitt at noen liker det!