I natt tenkte jeg masse. Jeg tenkte på livet mitt. Jeg tenkte på alt som jeg har opplevd. Jeg tenkte på alt som min familie har gått gjennom. Det er smertefullt, og surrealistisk på samme måte. Den ryggsekken vi må bære på gjennom livet, er full av såre, tunge og vonde opplevelser. Men også innimellom noen svært gode stunder!
Tankene mine kvernet , og jeg ble urolig. Til tider ble jeg sint. Jeg lurer på hvorfor det måtte bli sånn for akkurat oss? Hvorfor må jeg ha så mye som jeg må ordne opp i? Svaret på det kommer nok aldri helt for sin dag. Det må jeg bare innse. Fortiden kan jeg ikke gjøre noe som helst med, men jeg kan satse alt på en god fremtid!
Livet byr på mange utfordringer for oss alle. Det er ikke bare oss som har ting å slite med. Jeg forsøker å se mest mulig fremover. Men utallige møter hvor jeg må dra alt frem igjen, setter meg til tider ut. Det river opp gamle sår, og aktiverer følelser som jeg aller helst vil kaste på sjøen! Heldigvis har jeg hele uken møtt mennesker som veldig gjerne vil hjelpe oss. Det er godt å kjenne på, når kroppen gir meg beskjed om at dette koster mye å gjennomføre!
Nå er denne maratonuken snart over. Forhåpentligvis blir neste uke litt roligere for meg! Aller først skal jeg nyte en velfortjent helg sammen med min kjære og barna! Det gleder jeg meg til! Og jeg skal gi meg selv et velfortjent klapp på skulderen. Jeg har kommet meg gjennom nok en uke med masse utfordringer, og det er jeg tross alt stolt av!
