Dere som følger med min blogg, har sikkert forstått at jeg har båret på mange vonde opplevelser hele livet mitt. Mange av dem har jeg aldri pratet om med andre enn terapeuter. Jeg har ikke orket å prate om det, for jeg har ikke visst hvordan jeg skulle begynne. Jeg mistet tidlig troen på at voksne ville forstå meg akkurat som jeg var, og valgte derfor å gjemme på det på innsiden helt alene. Jeg har sagt jeg ble mobbet, men ikke gått i detaljer. Jeg fortalte litt til de nærmeste, og de forsøkte å ta det med skolen. Men det ble aldri noen endringer, og da sluttet jeg å fortelle.
Man skulle nok kanskje tro at det ville føles tungt for meg å dele dette med alle. Men for meg er det en befrielse å endelig få fortelle hvordan det har vært. Det har vært vanskelig å holde inni seg, og til slutt måtte jeg bare komme i gang med en viktig prosess. Jeg begynte å jobbe med dette fordi jeg trengte hjelp til å takle smertefulle opplevelser som voksen. På den måten ble jeg nødt til å gå tilbake i tid for å finne ut hvorfor jeg lot slike ting skje med meg selv. Det har vært befriende å la terapeuter hjelpe meg med å sortere følelser, og finne de rette beskrivelsene på hva som egentlig har foregått, både som barn og voksen. Brikkene i puslespillet er i ferd med å finne hverandre, og jeg ser klart hvorfor ting ble som de ble!
Livet mitt har inneholdt masse forskjellig. Mesteparten velger jeg å holde privat. Jeg er glad for at jeg får støtte og omsorg av mine nærmeste under denne prosessen. Det er faktisk slik at skuldrene mine synker bittelite mer ned for hver episode jeg har fortalt til dere. Det har vært ganske skummelt til tider, og man regner jo med reaksjoner fra familie og bekjente! Jeg har forståelse for at det kan være svært vanskelig å fordøye. Men dere skal vite at dette er ett viktig steg videre for meg!
Jeg har brukt nok år av livet mitt med å holde vanskelig ting inni meg, og ikke klare leve livet mitt slik jeg ønsker det! Derfor har jeg virkelig kommet i gang med å rydde opp, og legge ting bort. Det kommer fortsatt vanskelige dager i mitt liv, det vet jeg helt sikkert. Men jeg føler meg mye sterkere nå enn før! Jeg er veldig opptatt av at barn ikke skal oppleve det samme som meg! Og de skal i hvert fall bli hørt og tatt på alvor dersom de kommer frem med det som plager dem! Jeg håper og tror at skolene i dag tar slike ting mer på alvor enn i min tid!
Jeg kommer til å jobbe aktivt mot mobbing, og er ikke redd for å prate om dette emnet til barn og voksne. For jeg vil ikke at alle disse årene skal føles helt forgjeves! Jeg vil gjerne bidra til å sette fokus på disse sakene fremover! Hvis min åpenhet kan hjelpe ett annet menneske til å få det bedre, ja så er det verd å være åpen!