For en liten stund siden skrev jeg om mine erfaringer med korps da jeg var liten. Det har vært vanskelig for meg med korps helt siden da. Så det var med en litt rar følelse i magen jeg i dag fulgte minstemann på informasjonsmøte i guttekorpset her i Mandal. Hvordan ville jeg reagere? Ville det bli vanskelig, eller har jeg kommet et stykke lengre i prosessen min??
Jeg er glad for å kunne si at det gikk helt fint. Jeg koste meg faktisk da korpset spilte for oss, og det kriblet i hendene da jeg hørte trommene! Det hadde jeg ikke trodd! Nå gjenstår det å se hvilket instrument det blir her i huset, det blir spennende! Jeg er glad for at jeg klarte å slappe av der nede, det lover godt for videre oppfølging av minsten. Jeg er opptatt av at mine egne opplevelser ikke skal legge føringer for hva de små har lyst å drive på med!
Dette er nok et bevis for meg selv om at det hjelper å ta frem problemer i lyset, snakke om dem og bli ferdig med dem! Jeg kjenner på hele meg at det hjelper! Det er så utrolig deilig! Jeg er glad for hver ting jeg mestrer, og ser at det går faktisk fremover med meg! De voksne ville ha meg med å spille tromme i voksenkorpset. Selv om det kribler i hendene, tror jeg det er å strekke det litt for langt. Jeg skal heller i første omgang være en god og støttende mamma!
