Hva gjør du dersom det blir vanskelige perioder i livet for deg? Tar du tak i problemene, eller skyver du de foran deg? Tenker du ofte at du skal ta det senere? Gjemmer dem bort, og tenker at dette skal jeg takle senere? Klarer vi å møte følelsene våre? Tar vi følelsene våre på alvor, eller forsøker vi å glemme dem?
De siste ukene har jeg fortalt hendelser som jeg ikke har pratet med noen om på 30 år! Jeg har holdt dem helt for meg selv, trykket dem ned og forsøkt å glemme dem. De har ligget i bunnen som tunge mursteiner, og vært vanskelige å bære på. Jeg har trykket ned alle følelsene som var knyttet til disse hendelsene. Jeg forsøkte iherdig å bare glemme. Slippe å forholde meg til dem. Jeg har vært redd for dem, og følt på en skam i forhold til dem.
Tilslutt var jeg så lei av å bære på alt det vonde helt alene. Jeg hadde ikke mulighet til å klare det lenger! Jeg var nødt til å slippe det frem, og bli ferdig med det! Det har vært en lang og vanskelig prosess. Men det har vært så deilig å bli kvitt den følelsen av å bære på dette alene. Skammen er ikke min lengre. Ved å ta dette frem i lyset, har jeg frigjort masse energi til meg selv, og en ny måte å se livet mitt på!
Plutselig er det plass til egne drømmer! Det er deilig å kjenne at jeg har litt overskudd til å faktisk ha gode drømmer for egen fremtid! Selv om det fortsatt er masse ting å ta tak i, så merker jeg at for meg går det fremover! Det er så utrolig befriende! Å møte egne følelser har vært tøft. Å ta de på alvor, møte dem, anerkjenne dem, bearbeide dem, og legge dem bort igjen. De har gått fra å være svære mursteiner, til å bli små runde steiner som jeg bærer med videre. Ingen skarpe kanter som smerter meg lengre. De er fortsatt i livet mitt, men ikke så tungt og smertefullt som før!
Av egen erfaring kan jeg med hånden på hjertet si at det var verdt alt slitet. Jeg har fortsatt noen mursteiner igjen. De skal også bli til småstein. Alt til sin tid. Ikke vær redd for å rydde i din egen bagasje. Det er tøft underveis, men gevinsten er større!
