Jeg har tenkt masse i det siste. Som dere vet har jeg begynt å jogge. Og for meg er det en stor seier. Man skulle kanskje tro at det ikke var så veldig stas å kunne jogge, men for meg er det kjempestort. Det er stort fordi jeg aldri har klart det før. Jeg har vært stoppet av tung og stor kropp, og svært dårlig selvtillit. Jeg vil gjerne forklare dere hvorfor det er så stort for meg.
Jeg har tidligere skrevet om mine dårlige opplevelser med gymtimene på skolen. Det er det som er største grunnen til at jeg ikke har forsøkt å løpe i voksen alder. Dere har sikkert vært med på flere tester i løpet av skoletiden. Den aller verste for meg var den såkalte “cooperstesten”. Løp så langt du klarer på 12 minutter. Vi skulle løpe på grusbanen på Lagård. Hele klassen samtidig. Jeg var så nervøs at jeg nesten spydde før vi i det hele tatt hadde begynt. Og vi var nødt til å gjennomføre, og det ville ha en del å si på karakteren. Jeg visste at min gym karakter ville ødelegge snittet mitt veldig.
Startskuddet gikk, og jeg forsøkte iherdig å holde ut. Løpe aå langt jeg kunne. De andre løpe først i fra meg. Så tok de meg igjen med en runde. Noen få tok meg igjen med to runder. Læreren ropte høyt: Wenche nå må du springa!! Jeg var så sint på ham, jeg løp jo alt jeg maktet. De andre flirte og lo av meg. Da læreren blåste i flyta etter 12 intense minutter stupte jeg i grøfta. Mens jeg ligger nede på bakken, roper læreren høyt: Wenche, du kom jo ikke inn på skjemaet engang! Du får ikke karakter på øvelsen!
Der og da ville jeg ikke mer. Jeg ville bare slutte å puste. Jeg orket ikke tanken på at skoledagen skulle fortsette. De andre lo, og diskuterte ivrig hvilken karakter de hadde fått. Men de bare så på meg og flirte, jeg kom jo ikke engang innenfor skjemaet engang….
Derfor har jeg aldri løpt etterpå. Jeg har hatt en solid sperre inni hodet mitt. Den har holdt meg tilbake i alle år. Jeg kom meg etter hvert i gang med styrketrening. Jeg trengte å være sterk. Men løping var helt uaktuelt. Seieren for meg nå er desto større! Og når jeg lå strekk ut på plenen i Furulunden etter å ha løpt 3 km i strekk på 29 minutter var jeg stolt. Jeg var tom for vonde tanker og følelser. Jeg klarte virkelig å løpe. Drit i alle skjemaer og karakterer! Jeg klarte det! Endelig var jeg kommet over dette vonde minnet, og jeg tørr å dele det med dere!
Jeg vet at noen av dere som leser dette er lærere i dag! Pass inderlig på hvilke kommentarer du slipper ut av din munn på godt og vondt. Ord kan sette seg fast i et menneske i mange år! Gi barn og unge oppmuntring på veien, og sørg for at de har verdigheten i behold samme hvilke resultater de oppnår! For meg tok det lang tid å komme over det! Jeg er 39 år, og har løpt skikkelig for første gang! Det er jeg faktisk veldig stolt over!
