Mitt forholdt til mat har vært ganske komplisert opp igjennom årene. Som veldig liten begynte å spise når jeg var sint eller trist. Jeg maste om mat, og spiste masse. Jeg brukte mat som trøst. Når jeg spiste, ble de vanskelige følelsene svakere. Jeg fikk roet ned angsten og redselen. Jeg utviklet raskt ett feil spisemønster. Frokosten la jeg bak radioen til mors store fortvilelse. Nistepakken ble ikke spist på skolen, da jeg var altfor urolig. Enten kastet jeg den, eller så ble den liggende i sekken. I voksen aldre har jeg forstått hvorfor jeg ikke spiste på skolen. Jeg ville ikke at de andre skulle se meg spise. Da tenkte jeg at de ble påminnet om at jeg var overvektig.
En liten periode på barneskole fikk jeg med meg salat til skolemat i ett forsøk på at jeg skulle spise nistematen min. Det gjorde det ikke akkurat særlig lettere for meg. Med en gang guttene oppdaget salatbollen min, ble det ståhei. “Wenche slanker seg!!” Vi gikk på barneskolen! Allerede da var det et faktum, jeg visste “alle” tenkte jeg var feit. Det ble raskt slutt på salat prosjektet mitt. Jeg orket ikke at de skulle prate om det. Den dag i dag sliter jeg fryktelig med å spise nistemat. Jeg blir uggen og kvalm bare tanken på det. Noen ganger klarer jeg det, men ofte lar jeg vær å ta med mat. Dette er noe jeg jobber med, og fremgangen går sent. Men jeg er på rett vei!
Resultatet av at jeg ikke spiste verken frokost eller lunsj, ble jo at jeg spiste altfor masse mat på ettermiddagen. Jeg tok imot alt jeg kunne få. Jeg spiste ofte mer middag enn far. Det er ikke vanlig. Men jeg var jo så sulten. Det ble et feil spisemønster som er vanskelig å komme seg ut av. Nå har jeg et mer avslappet forholdt til mat, og forsøker å spise jevnt og ofte. Jeg kan ha dager hvor det virkelig går skeis, men klarer raskt å hente meg inn igjen. Jeg spiser ganske sunt, og det merkes på kroppen.
Altfor mange barn og unge kjenner altfor tidlig på kroppspress og vektproblematikk. Jeg er enig i at vi skal ha et sunt fokus, men i mange tilfeller går det over stokk og stein. Vi er alle skapt i ulike kroppsfasonger. Vi er alle like verdifulle uansett vekt! Der var ingen voksne som turte å prate med meg om min vektproblematikk. Hjemme forsøkte de å hjelpe, men vi slet med kommunikasjonen angående dette både jeg og mine foreldre! Derfor tenker jeg det er viktig å gi foreldre muligheten til å lære litt om hvordan man kommuniserer om slike ting med sine barn. Det er sårbare emner, og jeg vet selv hvor vanskelig det er å prate om.
Jeg sitter dessverre ikke på en magisk formel. Dette er vanskelig, og jeg vet inderlig godt at det er vanskelig å snakke åpent om. Men problematikken er der både for gutter og jenter. Vi voksne må gå foran som gode eksempler, og åpenlyst respektere alle andres kropp og utseende. Vi må være forbilder for våre barn, og lære dem å vise respekt for alle rundt oss. Jeg har enda dager hvor mitt speilbilde viser meg selv slik jeg så ut for flere år siden. Men utallige mer kg og dårlig holdning. Det sitter i hodet. Jeg må jobbe hver dag for å være glad i meg selv, og respektere at jeg ikke blir noen sylfide noen gang! For det er nemlig ikke viktig å være slankest! For meg er det viktigste å ha det godt med seg selv, ha muligheten til et aktivt familieliv og en sterk kropp som tåler en vanskelig hverdag!
Jeg kjenner godt til dette.