I løpet av livet mitt er det blitt mange perioder hvor hjernen min har fortrengt en del av det vonde som skjedde. Hjernen til et barn er slik at når den har opplevd traumer, så “slettes” på en måte minnene bort slik at vi skal klare livet. Inntrykkene vil være for sterke å håndtere. I istedenfor kommer kanskje bruddstykker tilbake i hukommelsen etter hvert som du finner tryggheten som voksen. Det har jeg opplevd både med hendelser fra barndommen, men og ting som har skjedd i voksen alder. Vi bli blir vernet fra det vondeste, men på et tidspunkt kommer det som regel frem igjen.
Det er som å legge ett stort puslespill. Noen brikker har du alltid hatt, og det er lettvint å finne riktig plass til den brikken. Andre brikker finner du kanskje ikke riktig plass til, rett og slett fordi det ikke finnes sammenheng med noe enda. Bildet som etter hvert kommer frem har mørke perioder og lyse perioder. Noe er veldig bra, mens mye er veldig smertefullt å tenke tilbake på. Mine aller første år som liten var veldig trygge og gode år. De er en solid ramme rundt mitt eget puslespill. Jeg er heldig som fikk kjærlighet og omsorg, og årene før skolestart var gode. Det er det som gjør at jeg stadig har mot og kraft til å kjempe i dag.
Jeg kan faktisk ikke huske en eneste detalj fra mine bursdagsselskaper med jentene i klassen min. Ikke vet jeg om de var vellykkede! Ikke husker jeg hva vi gjorde! Ikke husker jeg hvem som kom! Kanskje kommer minnene frem etter hvert som prosessen min fortsetter. Men det er sårt at slike ting er borte fra minnet. Det er rart hvordan man er skrudd sammen. Jeg har vage minner om andre selskaper jeg har deltatt i, men ikke noe om mine egne…
Samtidig som det er smertefullt å jobbe med dette puslespillet mitt, så er det også spennende! Og det som er bra, er jo at det stadig utvides med gode ting! Livet blir til mens man går, og jeg gleder meg til å lage flere lyse bilder inn i mitt puslespill fremover! Er alle brikkene i ditt liv på plass?