Det tar på kropp og sjel når man store deler av tiden jobber mentalt. Det er ikke alltid like lett å takle det, og finne krefter til det. Men for tiden kommer ting frem om jeg vil eller ikke. Ikke hele tiden selvsagt, jeg fungerer jo fint i hverdagen. Men i visse perioder jobbes der mer enn man skulle ønske. Jeg skyver det tilsies når det kreves, men det kommer tilbake igjen. Men det som er godt å kjenne på, er at det faktisk hjelper veldig prosessen videre i livet.
For tiden jobber jeg med ulike prosjekter her hjemme. Underveis i disse prosjektene dukker det frem ting fra fortiden. Det har vært godt å få frem gode minner. Minner som gir en god følelse i kropp og sjel. Men der er også mange mørke minner som krever stor styrke å ta frem. Det gjør meg ekstra følsom. En av mine strategier for å takle nettopp dette, er å høre på musikk. Jeg liker gammel, norsk musikk og litt nytt.
Av en eller annen grunn googlet jeg frem gamle grand prix sanger i går. Jeg satte på Kate Gulbrandsen, sangen heter Mitt liv. Og plutselig helt uten forvarsel strirant tårene. Det ble så sterkt for meg. Det var plutselig mitt liv hun sang om. Slik føltes det i hvert fall. Det er sterkt og rart å kjenne at følelsene tar så til de grader overhånd. Jeg var verken sint eller lei meg, men teksten traff noe essensielt inni meg.
“Det er meg det gjelder nå, og kan jeg stole på, meg selv, mitt liv”!
“Nå står jeg foran. En vei bare jeg kan gå! En fremtid i mine hender! Og et mål bare jeg kan nå! Ingen kan ta fra meg min drøm! Det er mitt liv”!