Jeg er oppvokst på Hadland. Da jeg var lite var det få gatelys, og det helt mørkt i åsebakken opp til huset vårt! Jeg har vært mørkredd så lenge jeg kan huske! Jeg har vært livredd for å gå alene ute, og gikk med skyhøy puls hver gang jeg måtte være ute i mørket!

Hver eneste 12.desember går barna Lossi! Man kler seg ut, banker på dørene, synger julesanger og får godteri! Jeg gikk også Lossi noen år. Men jeg ble så vettskremt den ene gangen at jeg sluttet helt å gå! 

Jeg hadde gått sammen med noen jenter, og skulle gå alene opp åsebakken for å komme meg i hus! Jeg var fryktelig redd! Akkurat idet jeg skulle gå forbi en sving, hoppet det frem en skikkelse fra steinen! Det var en ung gutt jeg allerede var livredd fra før etter mobbing på bussen! Han hadde på seg skjelett drakt! 

Jeg husker panikken som spredte seg da han holdt meg fast, og ville ikke slippe meg! Han holdt meg hardt fast, og sa inn i øret mitt: Si at Jesus ikke fins! Si at Jesus ikke fins! Da får du gå! For meg var det som å banne i kirken! Jeg skulle jo ikke snakke sånn om Jesus! Gråtende hikstet jeg frem setningen! 

Han slapp meg, men stilte seg likevel midt i veien foran meg! Jeg turte ikje forsøke å komme forbi, så jeg snudde og løp alt jeg kunne ned til min tante og onkel! Onkel kledde på seg , og fulgte meg hjem! Jeg var så utrolig redd! 

I alle år etterpå løp jeg nesten forbi den steinen når jeg måtte gå hjem om kveldene! Jeg kommer aldri til å glemme det! I mange år klarte jeg ikke møte lossiene i døren selv engang! 

Om jeg noen gang blir kvitt redselen for mørket vet jeg ikke! Men jeg vet i hvertfall hvorfor jeg er redd!