I mine forberedelser til foredraget, har jeg måttet se helt tilbake til starten. Jeg har funnet frem babyalbumet, og mimret litt. Det var rart og koselig å se på bildene fra jeg var helt nyfødt, og de første årene av mitt liv. Rare klær, og annerledes miljø. Moro å se hvordan vi så ut, og hvordan livet var da vi var så små. Det er år som fort går i glemmeboken . I tiden som kommer skal jeg gå gjennom masse bilder fra livet mitt. Jeg vet det vil bli både godt, men også vanskelig. Jeg vil bli minnet på gode øyeblikk, men også på vonde og såre øyeblikk. Jeg må erkjenne at jeg faktisk gruer meg litt til å gå gjennom bildene. Hvordan vil jeg reagere? Takler følelsene mine å ta de frem i lyset? Blir det for tøft?
Samtidig er det et viktig skritt i min vei videre. Jeg har hatt dette livet, og må bære med meg den bagasjen som jeg har. Jeg kan ikke rømme fra den, eller late som om jeg har glemt den. Jeg må akseptere at den er som den er. I denne prosessen er det mye som skal fordøyes . Hva skal jeg prate om? Hva skal jeg verne om? Hvor nært skal dere få lov til å komme? Jeg jobber med å finne de rette svarene på disse spørsmålene! For jeg vil fortsatt verne om meg selv og mine nærmeste . Jeg er helt sikker på at det er riktig for meg å fokusere litt på dette nå. Det vil hjelpe meg videre i livet!
Hvis det kan hjelpe ett barn som blir mobbet, så er det verd alt slitet! Hvis det kan få øynene opp på en lærer eller aktivitetsleder, så er det verd det! Hvis jeg kan hjelpe ett menneske til å innse at man ikke skal leve med ydmykelser, så er det verd det! De vonde periodene i livet mitt unner jeg ingen! Selv om det er tøft for meg å gjøre dette prosjektet , så er jeg glad for at jeg tørr! Jeg håper at budskapet mitt vil være enkelt og viktig! Og at det vil trigge følelser frem. For når følelser blir aktivert, kan der skje en endring!
