Det trenger ikke handle om den store tingen . En lukt, en setning, ett ord kan sette angsten i gang. Plutselig våkner angsten opp fra dvalen, og begynner å røre på seg. Jeg kan kjenne hvordan uroen sprer seg i kroppen, pulsen øker og hjertet dunker. Jeg får problemer med pusten, og det er ubehagelig . Men jeg har lært at det ikke er farlig. Angsten kan ikke skade meg. Men den klarer å vippe meg av pinnen i små perioder. Det liker jeg ikke. For jeg føler at jeg mister kontrollen. En kontroll som er kjempeviktig å ha. Mine trygge rammer er utrolig viktige å ha. Angsten gjør meg svak. Den gjør meg sårbar. Jeg vil være sterk! Jeg trenger å være sterk! Å føle seg svak er vanskelig for meg å takle.
Jeg vil alltid være sterk. Jeg vil ikke være den som kollapser. Jeg vil ikke være den som gråter, og må bli holdt rundt. Jeg liker nærhet, men ikke fordi jeg er svak. Jeg må jobbe med å gi meg selv lov til å være sårbar. Slippe ned murene, og ikke bestandig være så tøff. I trygge omgivelser må jeg slippe alt ut. Jeg må la tårene trille. Jeg har lov å bli sint. Jeg har lov å være litt liten, og ta imot trøst. Jeg prater åpent om at jeg har angst. Men likevel vil jeg ikke at noen skal se når jeg har angst. Jeg trekker meg bort, og beskytter meg selv. Kun mine aller nærmeste ser når angsten tar grep.
Jeg har lært meg å leve med det. Jeg forsøker enda å akseptere det bedre. Å akseptere det betyr ikke at jeg liker det. Men jeg må godta at det er en del av min baggasje. Jeg har lært meg å ikke la angsten styre. For jeg vil være meg. Jeg vil mestre livet.
