Jeg forsøker enda å bli venn med min egen kropp. En oppvekst med mobbing på grunn av vekt og utseende, og et voksen liv med ydmykelser, har satt dype spor. Kommer jeg noen gang til et punkt hvor jeg kan si 100% at jeg elsker min egen kropp? Vil jeg en gang oppleve at vonde ord om min kropp vil være glemt? Hva må til for at jeg skal klare å være ordentlig glad i meg selv? Er skadene for store, eller klarer jeg overvinne de vonde tankene i hodet mitt?
Jeg vet at min kropp er som den er, og at jeg må akseptere mitt utseende. Fornuften forteller meg daglig at jeg er god nok, og at jeg er fin. Mine kjære forteller meg det svært ofte, og min mann elsker meg akkurat slik som jeg er. Det tror jeg på, og det gjør meg godt! Men likevel sliter jeg med eget selvbilde, og sliter med alt som heter speil. Kommer jeg noen gang til å glemme alt det vonde som har blitt sagt til meg?
Jeg har lyst til å være venn med egen kropp. Jeg har lyst til å se mitt ansikt i speilet, og ikke tenke så negativt om det jeg ser! Jeg ønsker å glemme alt det vonde! Jeg vil være et godt forbilde for mine barn, og elske meg selv akkurat slik jeg er! Hvorfor skal det være så fryktelig vanskelig for meg? Hvorfor har jeg disse dagene hvor jeg ser meg selv i speilet slik jeg så ut for 15 år siden. Jeg har fått en ny kropp i løpet av disse årene, men på vonde dager ser jeg det fortsatt i speilet. Det gjør vondt. For jeg er ikke str 54 lenger!
En dag skal jeg bare klare det! Jeg skal jobbe mot det målet uansett hvor vanskelig det er! For jeg fortjener å elske meg selv! Jeg trenger å gi meg selv kjærlighet, og ikke tyn! Men veien dit er så uendelig lang! Noen sår har vanskelig for å gro…..
