I løpet av de siste årene har jeg fått god erfaring og kjennskap til det å gå i terapi. Å være sammen med en terapaut alene, eller i grupper. Jeg har valgt å ta imot hjelp, og åpnet opp for å få ut vonde minner og opplevelser. Jeg håpet så inderlig at det ville være fort gjort å bli ferdig i terapi. Men der tok jeg ordentlig feil. For min fortid er så preget av vonde traumer, at det vil ta lang tid å komme seg videre. Jeg har fått beskjed om at jeg må regne med å bruke 10-12 år på å bearbeide alle traumene, og komme seg helt videre. Det er lenge, og det føles umenneskelig . For jeg har holdt på nå i fire år, og har altså endel jobb igjen på min ferd. Jeg må gang på gang jobbe meg gjennom alt som har skjedd, og få lagt det i riktig skuff. Jeg er kommet godt i gang, og livet er mye bedre nå enn det var tidligere. Likevel tærer det på tålmodigheten å vite at dette vil prege meg egentlig resten av livet mitt. Men det må jeg bare leve med!

Derfor fant jeg ut at jeg måtte finne min egen løsning på dette området. Jeg velger å prate. Jeg velger å dele noe av det vonde. Jeg ønsker å gi andre ett ansikt som de kan kjenne seg igjen i. For jeg er ikke alene om å ha blitt mobbet, eller blitt utsatt for traumer i voksenlivet. Dersom ikke noen prater om disse tingene, så blir det aldri noe folk forstår. Og det er ikke det samme at psykologer og terapauter  snakker  om fakta. Vi liker mennesker som prater direkte til oss om egne opplevelser. Jeg blir ihvertfall mye sterkere berørt når folk står frem med sine historier. Jeg gjør ikke dette for å bli rik eller berømt. Jeg gjør det for å hjelpe andre, og for å hjelpe meg selv videre i prosessen. Og jeg er dønn ærlig og direkte. Enten liker man det, eller så blir det for mye for enkelte. 

Jeg er opptatt av å verne om mine barn. Og jeg kommer til å verne om deler av eget liv. Jeg er voksen nok til å sette grenser for meg selv. Men jeg har tro på at åpenhet vil være en viktig faktor for meg fremover i livet! Å legge masken fra seg, og tørre å være meg!