Denne uken har jeg virkelig levd med innsiden ut her på bloggen. Jeg har vært åpen. Jeg har vært ærlig. Jeg har vært dypt fortvilet. Jeg har vært rasende. Jeg har vært utslitt. Jeg har fortalt dere hvordan jeg har hatt det. Det har vært en nødvendig kanal for meg. Jeg forstår at noen av dere synes jeg er for åpen og ærlig. For man skal egentlig ikke prate høyt om det når livet virkelig er i tøffeste laget. Jeg har vist dere innsiden min. Jeg har fortalt dere den brutale sannheten. For jeg går gjennom utrolig tunge perioder. Min fortid kommer tilbake rått og brutalt. Og jeg må forsøke å bearbeide tanker og følelser atter en gang.
Ukens opplegg er over, og vi er hjemme igjen. Nå må vi fokusere på å få meg opp igjen. Til en hverdag hvor jeg trenger kreftene mine. Heldigvis har jeg en fantastisk mann som hjelper så godt han kan. Og jeg får hjelp av fagfolk. Jeg gleder meg til å komme meg på trening igjen. Få komme i gang med hverdagen. Det vil hjelpe meg opp igjen. Jeg har ramlet ned noen trinn på min trapp. Nå skal jeg klatre opp igjen! På sikt vil nok dette hjelpe meg videre i livet. Men akkurat nå skulle jeg ønsket ting hadde vært annerledes!
