Blandede følelser i kroppen…

I kveld er jeg utladet. Jeg er sliten. Jeg er litt lettet for at deigen er over. Jeg er litt trist. Og jeg er på en måte litt motløs. Forstå meg rett, jeg er ikke i ferd med å gi opp noe som helst. Men jeg er oppgitt. For uansett hvor mange møter jeg deltar i, eller etater jeg involverer i livet mitt, så er det vi alene som må ordne opp i alt det vonde. Det er vi som står i alvoret hver dag. Det er vi som beskytter.  Det er vi som setter grenser. Det er vi som må tåle avvisning. Det er vi som feller tårene når fortvilelsen blir så stor. For oss er det selvfølge å holde ut. Sammen skal vi klare oss gjennom det som skjer. Men det må være lov å kalle en spade for en spade! Det må være lov å bli litt matt etter møter med masse ulike etater.

Men så kommer disse gylne øyeblikkene her hjemme. Når alt er rolig. Når jeg får stryke litt på ryggen. Får kjenne på litt nærhet. Får den første klemmen på over en uke. Da triller tårene av glede, kjærlighet og lettelse. Da er det virkelig verd all verdens møter og avtaler. For ingenting kan måle seg med et gyllent øyeblikk hvor kjærligheten overgår alt.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg