Jeg vet hvordan du har det. I hvert fall til en viss grad! For jeg vokste opp med mobbing som en del av min hverdag. Jeg kan huske å våkne om morgenen med den samme, vonde klumpen i magen hver eneste skoledag. Så redd og engstelig at maten vokste i munnen på meg under frokosten. Kvalmen som kom i det man måtte gå ut i mørket, og ned for å vente på bussen. Redselen ved å stå i mørket på riksveien, og lure på om noen av de verste guttene kom ned og sto ved vår busstopp. Pulsen som økte hver gang det var på tide å komme seg inn på en full buss. Hvor mange ransler ville ligge midt i gangen slik at jeg ville slite med å stige over dem? Hvor mange armer eller føtter ville stenge veien for meg slik at jeg måtte klype dem for å komme forbi? Ville der være et voksent menneske som jeg kunne få sitte med? En eldre dame kanskje som ingen andre ville sitte med? Jeg satt meg alltid ned med damen hvis hun var der. Det gav meg en slags trygghet.
Og når bussturen endelig var over, så gjaldt det å komme seg opp den bratte og lange bakken uten å bli oppdaget av de verste guttene. Ikke la dem oppdage hvor tungt jeg pustet. Ikke la dem se hvordan jeg slet med å rekke opp tidsnok. En overvektig jente med tung ransel. Med astma som ingen hadde oppdaget. Så startet skoledagen. Med friminutt som man aller helst ville slippe. Men takket være en god venninne så gikk vi stort sett i fred. Vi holdt oss for oss selv. Men når skoledagen var slutt, så gjaldt det å rekke ned før bussen kjørte. På nytt kom angsten om hva som møtte meg ombord i bussen. Fikk jeg sitteplass, eller måtte jeg stå bakerst i den gamle bussen og bli herset med av guttene på ungdomsskolen. Som blåste opp kondomer, helte melk i dem, og gneid dem over ansiktet og kroppen min. Kjære deg som bli mobbet, jeg vet hvordan det føles.
Men jeg er glad for at jeg kan si til deg at det tar slutt en dag. En dag vil det bli slutt. En voksen vil tro på deg, og hjelpe deg videre. Ikke gi deg, si i fra til de voksne! Si i fra til flere dersom en voksen er feig, og ikke hjelper deg! For du fortjener å bli trodd! En dag vil du få den hjelpen som du fortjener. Og selv om alt er håpløst akkurat nå, så vil du få det godt. Jeg er snart 40 år, og er fortsatt redd for å ta buss. Men jeg har det veldig bra likevel. For jeg lot meg ikke knekke. I dag er jeg sterk nok til å hjelpe deg. For jeg vet at du sliter. Jeg vet du har det vondt. Og jeg bryr meg om deg. Selv om jeg ikke kjenner deg personlig, så ønsker jeg å vise deg at det går over. En dag vil du kunne legge alt det vonde bak deg, og gå med rak rygg videre i livet. Jeg vet det høres både vanskelig og usannsynlig ut. Men det går an å reise seg igjen. Jeg har gjort akkurat det. Men jeg husker det så altfor godt. Ta godt vare på det som er innerst i hjertet ditt! Vær tro mot deg selv. Gi deg selv et håp å leve på. Det skal bli bedre. Det skal bli godt å leve!
Stor klem fra meg.
Dette var urolig fint innlegg. Jeg vet så absolutt mobbet og det er under at jeg ikke prøvde å ta AUF-leiren selvmordforsøk en den ene gangen med å ta en hel astma medisin ta mamma å. Ikke at jeg kom til å dø av den men jeg ble syk i noen dager etterpå pga det
Jeg har til og med blitt utstøtt av klassa og har nå nylig skrivet et innlegg at jeg ikke har noe angst med P lage mat lenger når jeg ble mobbet i restaurant og matfag ja generelt fra førte mobbe dag til 4 klasse til første videregående