Noen dager klarer jeg ikke like meg selv. Jeg klarer ikke å si at jeg er glad i meg selv. Vonde minner har satt dype spor, og vonde ord sitter fortsatt i hjernen. Jeg blir både trist og sint når disse dagene kommer rett i fleisen på meg. Jeg blir inntyllet i gamle traumet som det tar lang tid å bli kvitt. Heldigvis kommer det færre og færre slike dager. Men de dagene kommer som lyn fra klar himmel. De er vonde. De er hjerterå. Sjelen blir vrengt og tråkket på av gamle, tunge sko. Tunge skritt som forsøker å ta meg igjen.
De dagene skal slutte å komme. En gang i fremtiden skal jeg være kvitt dem. For jeg nekter å la gammel smerte få vinne over mitt liv. Hver dag kjemper jeg meg videre. Hver eneste dag jager jeg vekk de vonde minnene. Og jeg har en urokkelig tro på at jeg skal ha et godt liv fremover. For det er faktisk mulig å få til. Men det krever intens jobbing fremover. Jevnt og trutt jobbe for en god fremtid. Sortere alt det vonde, og putte det i skuffen. Jeg er i full gang. En dag om gangen. Et steg videre på ferden mot en angstfri hverdag. En hverdag som starter med at jeg kan se meg selv i speilet, og virkelig si til meg selv at jeg er glad i meg selv. Jeg gleder meg til det blir min hverdag. Nå skjer det oftere enn før, men fremdeles har jeg dager som er vel mørke. Men jeg vet at etter en mørk dag kommer flere lyse❤️❤️❤️Og da skal jeg være glad i meg selv. Akkurat slik som jeg er her og nå.
