Noen ganger blir fortiden tung å bære!

Det har svirret mange tanker i hodet mitt en stund. Etter at jeg skrev innlegget mitt i Løvetannavisen har jeg fått mange positive tilbakemeldinger, og det varmer hjertet mitt. Klemmer har blitt gitt meg, og jeg har fått masse ros. Men samtidig så har jeg hatt det vanskelig med meg selv. For jeg sliter med å bære fortiden min med rak rygg. Noen perioder så sliter den meg ut sakte men sikkert. Det blir så uendelig masse å bearbeide på en gang. Jeg vil så veldig gjerne være verdens sterkeste kvinne. Damen som alltid står med rak rygg, og takler det som kommer min vei. Men jeg må ærlig innrømme at det blir en del tårer innimellom. For jeg er bare ett menneske. Og det har skjedd masse tungt tidligere som jeg må leve med.

For all del, livet mitt er absolutt på riktig vei. Og jeg har det veldig godt her i Mandal. Men hverdagen min minner meg alltid på hva som har vært, og som jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde unngått. Jeg kan ikke endre fortiden, men legge føringer for en god fremtid. Og hver eneste dag må vi bearbeide hendelser som fortsatt preger hverdagen vår. Det er til tider svært tungt. Jeg er nødt til å være sterk, og delta på alle møter som behøves. Derfor må jeg finne mine verktøy som hjelper meg i hverdagen. Treningen er derfor ekstra viktig.

Det er ikke meningen å starte uken med en negativ holdning. Men jeg har så mange tanker inni hodet mitt akkurat i disse dager. Hvordan skal vi komme oss gjennom alt dette? Når ser vi mer fremgang? Kommer alt til å ende bra for oss alle sammen? Jeg kjenner av og til på en ekkel følelse av utilstrekkelighet. En følelse som tilsier at uansett hva jeg gjør, så er det på en måte like vanskelig fortsatt. Men da må jeg vekke meg selv, og se på alt det positive som har skjedd de siste månedene. Se på hva som har gått bra! Steg for steg går vi jo riktig vei. Selv om stegene er så små, så går de likevel fremover.

En dag om gangen er det viktigste for meg. Ta en dag, og gjøre den så god som overhodet mulig for oss alle sammen. Vi skal ikke løpe en sprintetappe. Vi har et veldig langt maraton foran oss. Så her gjelder det å spre kreftene ut over lang tid. Det tar tid før sår gror. Det tar tid før mennesker heles innvendig. Jeg må forsøke å være mer tålmodig med meg selv og omgivelsene. Det nytter ikke å ta noen snarveier her. Alle motbakker må forseres en etter en! Jeg vet at med tålmodig arbeid så vil hverdagen vår bli bedre og bedre! Det er godt å tenke på! Nå skal jeg brette opp ermene, og starte på en ny uke. Gjøre mitt aller beste dag for dag denne uken også. For jeg finner kreftene. Jeg finner roen. Jeg finner troen på at det skal ende bra til slutt. Sånn er det bare. For jeg er den heldigste mammaen i verden.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg