For noen år siden ble jeg for første gang konfrontert med at jeg har en slags spiseforstyrrelse. Jeg har aldri slitt med de kjente diagnosene som anoreksi eller bulimi. Men jeg har enten trøstespist, eller så har jeg straffet meg selv ved å hoppe over måltider. I mange år var det trøstespising som var min overlevelsesmekanisme. Jeg spiste altfor mye for å døyve følelsene inni meg. Det begynte allerede som liten jente. Jeg hoppet over skolematen, fordi jeg kjente på skam og skyldfølelse hvis de andre elevene så meg spise maten min. Jeg var allerede overvektig, og ble mobbet for det. Jeg kan ennå kjenne i magen den følelsen jeg hadde når jeg kikket på nistematen min i ranselen, men ikke klarte å ta den opp for å spise den. Jeg håper ikke elever sitter slik i dag,
Etter at jeg startet å gå ned i vekt i voksen alder, begynte problemet med å hoppe over måltider å eskalere. Jeg er ikke ekstremt overvektig nå lenger. Men de dagene når angst og dårlig selvtillit herjer, så hopper jeg over måltider den dag i dag. Jeg har akkurat vært gjennom en ny runde de siste ukene hvor jeg har kun spist 1-2 måltider til dagen. Jeg vet så inderlig vel at det er feil. Min kjære hjelper meg når han er hjemme til å holde antall måltider oppe på et normalt nivå. Jeg lager alltid måltider til barna mine. Men jeg hopper altså stadig over. Og jeg skammer meg over det. Jeg er 39 år. Jeg burde klare det. Men når jeg tenker slik blir det bare dumt.
Denne uken har jeg begynt veldig bra. Jeg har spist godt og trent godt. Men hver eneste dag er en kamp. En kamp mot følelsene som stadig påvirker mitt spisemønster. En kamp mot de dårlige vanene. Å legge vekk den pisken som jeg slår meg selv med. Rette ryggen , og godta meg selv akkurat slik som jeg er. Jeg er glad for at jeg tørr være åpen om dette. For det betyr at jeg tørr å ta i mot den hjelpen som behøves. Jeg får hjelp, og jeg går riktig vei. Men det er mange, små tilbakefall. Jeg må få vekk den skamfølelsen som jeg bærer på. Jeg ønsker å ha et aktivt liv sammen med min familie. Og da må jeg ta fatt i denne utfordringen. Jeg vet at der finnes tusenvis av mennesker som sliter med spiseforstyrrelser. Mange blir alvorlig rammet. Jeg er heldigvis blant de som ikke alvorlig rammet. Jeg klarer meg bra.
Jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som ser og forstår . Som hjelper meg på rett spor. Som gir meg klar beskjed når jeg må ta meg sammen. Jeg vet at et sunt spisemønster er det viktigste verktøyet jeg kan bruke for å ha energi til å takle livet. Likevel så hopper jeg over. En dag skal jeg slutte å hoppe over. En dag skal jeg slutte å straffe meg selv.