I går postet jeg et personlig innlegg hvor jeg beskrev mitt forhold til mat og spisemønster. Det er sjelden jeg kjenner på at det er skummelt å publisere et innlegg, men det kjente jeg på da. Jeg måtte gå noen runder med meg selv om jeg skulle publisere det eller ikke. For det er ikke bare dere som får det rett i fleisen. Det gjør jeg også i blant. Noen ganger blir det så annerledes å ta inn over seg når man setter ord på det skriftlig. Plutselig ble det veldig nært og sterkt. Og jeg kjente på skam. Jeg synes det var flaut å måtte erkjenne akkurat dette. For jeg vil så gjerne mestre alt som en dame på 39 skal mestre. Men slik er ikke livet mitt alltid. Dette er en ting jeg må jobbe aktivt med resten av livet mitt. For når man har hatt et problematisk forhold til mat i så mange år, så henger det ved deg uansett hvor dyktig man blir etter hvert.
For meg handler det om følelser. Følelser om egen verdi og egen kropp. Jeg higer ikke etter å bli syltynn. Men jeg sliter veldig med å være glad i meg selv. Min fortid har gitt meg så uendelig dype sår på dette området. Jevnlig har jeg blitt fortalt hvor stygg jeg var, Stygge setninger som sitter dypt i sjelen min. Jeg vet jo at det ikke er sant, men likevel er de brent fast inni hodet mitt. Og det er ufattelig å tenke på, for nå har jeg det så uendelig mye bedre. Gradvis blir jeg tryggere på meg selv. Men stegene er bittesmå. Å gå i terapi for slike skader er ikke noe som fikses på jort tid. Men det hjelper meg videre i livet. Jeg har kommet meg dypere inn i årsaken til dette problemet, og det gjør vondt å erkjenne det for meg selv.
Jeg kunne holdt kjeft om dette. Jeg kunne valgt å tie det i hjel så godt som mulig. Fortsatt å bare smile til verden, og late som at alt går på skinner. Men det nekter jeg. Da blir jeg nemlig aldri bedre. Og jeg vil ha det enda bedre enn der jeg er i dag. At jeg som en voksen dame forteller dette, håper jeg gir andre et lite pusterom. De vet at de ikke er de eneste som sliter med eget selvbilde og mat. Det kan nemlig skje hvem som helst. Det rammer både barn, unge og voksne. Selvbildet vårt formes av omgivelsene. De som er rundt oss til enhver tid har et stort ansvar. Det har jeg også. Å gi dem som er rundt deg positive tilbakemeldinger i hverdagen er gull verd. Å gi ros og støtte underveis. Ikke kjefte. Jeg får ofte beskjed om å ta meg sammen, og spise. Hvordan det blir sagt til meg, har en enorm påvirkning til om det hjelper meg eller ikke. Min kjære er heldigvis flink til å ta det på en kjærlig og humoristisk måte. Det hjelper veldig med litt av vår egen, interne humor. Men dersom andre gir meg beskjed om å huske å spise, så kan det ofte faktisk gjøre ting mye verre. For da aktiveres gamle mønster og traumer. Det er fint at folk bryr seg om meg, men det kan dessverre slå feil ut.
Jeg er heldigvis ikke i faresonen. Jeg har både nok kg og nok kroppsfett. Jeg er absolutt ikke noe alvorlig syk. Men jeg har en spiseforstyrrelse som forstyrrer livet mitt. Den tar masse energi i perioder. Og derfor vil jeg svært gjerne komme meg litt mer i førersetet. Ta kontrollen over det. Hjelpe meg selv videre, og bli kvitt denne energityven i livet mitt. Nå skal jeg gjøre det som hjelper meg aller mest. En solid treningsøkt her i stuen, en dusj og et godt måltid mat. Så er jeg klar for en ny dag. Håper du også er klar til å ha en fin onsdag!