Jeg sitter i bilen min. Klokken er litt over 9. Jeg har lagt en søvnløs natt bak meg. En natt med mareritt og smerter. Jeg har kavret meg på beina. Laget frokost til minstemann, og jeg har namnet meg opp og tatt blodprøve på legekontoret. Det gikk raskt og fint. Men fortsatt kjenner jeg på en uro i kropp og sjel. Jeg har parkert på Piren i Mandal. Sitter og ser på havet, og på en himmel med flere fargenyanser. Forsøker å finne den indre roen som jeg behøver før en viktig avtale om noen minutter. Komme meg inn i den boblen som gjør det mulig.
Heldigvis er jeg sterk. Sterk innvendig , og sterk i hodet. For jeg vet hva jeg vil, og hva som må til. Og da er jeg ikke til å rokke. Da blir jeg sta og bestemt. Jeg blir slik jeg må bli for å klare kjempe for det som er viktigst i livet mitt. Og jeg skal klare det denne gangen også. Selv om resten av denne dagen mest sannsynlig går fløyten etterpå. Og muligens morgendagen også. Det får bare bli slik. Jeg må gjennom det. Og jeg kommer meg alltid gjennom det.
Hver dag minner jeg meg selv på alt det gode jeg har i livet mitt. Nydelige barn og en deilig ektemann. Masse kjærlighet og omsorg. Den gjør meg sterk. Og her når jeg sitter og ser utover havet, så finner jeg roen. Så deilig og stille. Det kan ikke finnes et bedre sted å bo enn her for meg. Jeg er takknemlig for at livet førte meg hit❤
