Jeg tror vi alle sammen er født med et ønske om å være god nok. God nok for oss selv. God nok for andre. Vi ønsker å være et godt menneske som fikser livet. Og vi er laget slik at vi trenger å kjenne på det å bli anerkjent og akseptert slik som vi er som mennesker. Vi ønsker å få ting til, samme om det er stort eller smått. Jeg har i alle år lagt et skikkelig press på meg selv. Et umenneskelig press. For jeg vil så inderlig gjerne at jeg skal være god nok. At folk skal bli imponert, eller ha et godt inntrykk av meg. Men jeg har en jobb å gjøre. For min verdi som menneske ligger ikke i de tingene i det hele tatt. Jeg trenger ikke være best , eller et supermenneske for å ta i mot kjærlighet og respekt fra andre. Jeg skal bare kunne være meg. På godt og vondt.
Det ligger i meg fra jeg vokste opp. Et evig fokus på å prestere. For ingen skulle kalle meg dum. Jeg visste at jeg var stygg(da jeg ble mobbet hele tiden), og jeg skulle i hvert fall ikke kalles for dum i tillegg. Dermed har jeg alltid presset meg selv til det ytterste. Jeg fikk gode karakterer etter hvert, og jeg har prioritert jobber med masse ansvar. Jeg lot jobbene mine komme først i all for stor grad. Det angrer jeg skikkelig på i dag. Verdifull og kjekk erfaring på en måte. Men presset jeg la på meg var altfor stort i forholdt til hjemmesituasjon og kropp. Jeg pushet det altfor langt. Og smellen som kom var nådeløs og stor.
Heldigvis har jeg lært masse siden den gang. Jeg er blitt mer og mer fokusert på at jeg er god nok! Jeg er åpen og kreativ. Jeg mestrer masse nytt. Jeg har oppdaget sider ved meg selv som jeg ikke ante at eksisterte i det hele tatt. Jeg vet at mange ting må settes bort for godt. Jeg må priorotere annerledes nå enn før. Men det er en jobb som jeg virkelig ønsker å gjøre. For jeg fortjener faktisk å ha mange gode år med mine kjære her på Sørlandet. Og da må jeg ta enda bedre vare på meg selv! Det er min største jobb fremover. Å ta godt vare på meg selv, og mine kjære. Det er verdens viktigste jobb!
