På TV og i ulike medier spres det mange historier om psykisk helse. Kjendiser prater ut om egen mental helse, og åpenhet rundt psykisk helse er et viktig tema for tiden. Det er jeg glad for. Nettopp fordi åpenhet er viktig. Man fjerner fordommer, og man gir psykisk sykdom et ansikt. Men jeg er ikke åpen om min angst/PTSD fordi det er trendy. Angsten finnes ikke trendy, eller kul. Angst er noe dritt. Jeg vil jo aller helst ikke ha den i livet mitt.
Men angsten er her. Den kommer og går. Nå er jeg inni en god periode, og jeg klarer meg fint. Det er jeg glad for. Jeg har lært meg å nyte de periodene, og samle krefter til de vonde dagene. De dagene hvor tårer og sterk uro regjerer over meg i små perioder. Det vet jeg kommer. Og det er ikke kult. Jeg har valgt å være åpen. For jeg vil ikke skjemmes over meg selv og mitt liv. Min egen selvrespekt fortjener at jeg er glad i meg selv, og våger å være meg selv fullt og helt. Jeg er ingen kjendis. Jeg er en vanlig dame med en tung baggasje. Men med en sterk vilje, og ønske om å ha et godt liv. Og det er i ferd med å bli et fint og godt liv. Med noen solide fartsdumper i veien.
Så jeg gjør ikke dette for å være noe spesielt. Jeg gjør det for å hjelpe meg selv, og andre. For vi finnes. Vi er i nabolaget ditt. Vi er i vennegjengen din. Vi er blant kollegaene dine. Mennesker som av ulike grunner sliter mentalt. Noen i større grad enn andre. Men vi er her. Og vi vil bli respektert akkurat slik som vi er.
