Ny dag med nye muligheter. Gårsdagen vil jeg egentlig bare glemme. Nok en gang fikk jeg smertelig erfare at jeg kan bli helt satt ut av de merkeligste tingene jeg gjør. Egentlig skal det være gøy å snekre og fikse i huset. Men min kropp slo på alarmknappen så til de grader intenst. Angst og uro i hele kroppen slo til mye sterkere enn på veldig lenge. Så jeg slet med panikkangst og tårer stort sett hele dagen. Jeg hjalp min kjære innimellom , og han var en fantastisk støtte for meg.
Vi fikk gjort en del. Taklister på plass, og nye gardiner kom på plass. Det blir veldig fint dette her. Vi fikk en rolig kveld med TV i går kveld, og jeg fikk roet meg ned. Har også fått sove godt i natt. I dag håper jeg at jeg kan bidra mer. Det føles bedre ut nå enn i går.
Dette er ikke noe gøy å innrømme. Men jeg velger å være ærlig. Å ha en slik dag som i går var helt grusomt. Jeg følte noe spiste meg opp innvendig. Angst er nådeløs når den er sterk nok. Det er veldig lenge siden forrige gang den slo meg ut. Jeg valgte å ikke rømme huset. Jeg ble midt i det. Jeg deltok så langt jeg kunne makte. For jeg nekter å la angsten vinne over mitt liv. Jeg tror det var riktig å holde ut. Ikke løpe vekk. Men kjempe for å overvinne gamle spøkelser.
Det rare er at når det var på tide å rydde opp etter arbeidet, og få ting tilbake til normal plass , da slapp angsten taket i meg. Så mye av mitt problem ligger i at jeg ikke takler store endringer i mitt trygge miljø. Jammen lærer man mye rart når man har en mental diagnose . Jeg vet så mye mer om meg selv, og egne grenser. Jeg håper at du som leser ikke tror jeg er helt koko. For det er jeg absolutt ikke. Men jeg er sensitiv og sårbar, samtidig som jeg er veldig sterk. For jeg kjemper meg gjennom det. Tårer får bare komme. Jeg skal gjennom det. Jeg gir meg ikke❤