Utfordringer etter kreft!

I desember 2010 opplevde jeg å få livmorhalskreft. Jeg ble livredd. Jeg visste ikke om jeg kom til å få en fremtid. De ukene før jeg ble operert, var svært vanskelige. Men jeg var svært heldig. Jeg slapp videre behandling, men jeg måtte ha en stor operasjon. Jeg måtte fjerne alle nødvendige organene i underlivet. Rett og slett for å kunne få bli frisk, og få et godt liv. Det var svært vanskelig og trist der og da. Og jeg kom rett inn i overgangsalderen i en alder av 33. Kroppen eksploderte i hormonforandringer. Svettetoktene og humørsvingningene var helt enorme. På grunn av redselen for at kreften skulle komme tilbake, så kunne jeg ikke tilføre østrogen til kroppen. Men etter 9 måneder med full overgangsalder orket jeg nesten ikke mer. Livet var forferdelig vanskelig. Så heldigvis fikk jeg da østrogenplaster, og det bruker jeg den dag i dag.

Det er utrolig mange mennesker som får ulike typer kreft. Og heldigvis blir veldig mange friske. I hvert fall friske fra kreften. Problemet er bare det at mange får enorme senskader etter kreft. Ingen kan se på meg i dag, og vite at jeg har hatt kreft. Arrene på magen er små, og vises nesten ikke lenger. Men arrene inni meg er der. Og det er ikke lett å komme seg gjennom overgangsalderen når man er i 30 årene og småbarnsmor. For min del var forventningene til meg selv altfor store. Jeg kom meg ut i ny selgerjobb allerede i mars 2011. En krevende jobb hvor jeg ble målt på personlig salg. Det gikk rett vest. Jeg var ikke mentalt tilstede. Men jeg merket ett press på at jeg var jo frisk, jeg kunne jo levere!

Jeg tok meg ikke tid til få kroppen min tilbake. Jeg gav gass, og fortsatte uten å ta hensyn til egen kropp eller mentale helse. For man blir opprørt når man plutselig har en alvorlig sykdom. Når man i løpet av 16 dager må gjennom en stor operasjon som får store konsekvenser. Når man må gå i uvisshet i flere uker etterpå før man vet om man må ha videre behandling, eller om man blir frisk. Jeg var utrolig heldig. Kreften ble oppdaget akkurat tidsnok. Marginene var bittesmå. Jeg kom meg gjennom det. Men mitt råd til alle som opplever en slik hendelse er som følger: Ta tiden til hjelp! La deg få selv få ro til å lande i kroppen din igjen! Bruk den tiden som er nødvendig, og pass på at du ikke selv påfører deg unødvendige senskader. Det er lov til å bruke tid. Det er lov til å sørge over det som har skjedd, eller de mulighetene du har mistet!

Jeg hadde adoptert mine to barn før jeg fikk kreft. Dermed sa både sykepleiere og leger til meg at det ikke var så farlig for meg å miste muligheten til egne barn. Jeg var kun 33 år.  Men alle tok det for gitt at jeg ikke behøvde å sørge noe over å miste muligheten for godt. Men inni meg var det trist. Men jeg kunne ikke vise det. Jeg elsker mine barn, og er inderlig glad for at jeg fikk dem på et tidlig tidspunkt i livet. Men det er likevel lov å ha følelser rundt et slikt inngrep i kroppen.

Jeg ble kvitt kreften, og har hatt fine kontroller i ettertid. Alt står bra til, og jeg er ikke lenger så nervøs for tilbakefall. Men har man fått en slik diagnose i ansiktet, så vet man hva det gjør med ett menneske. Derfor blir jeg alltid sterkt berørt når jeg hører om andre i samme situasjon, og de som det dessverre ikke går så godt med. Ta godt vare på de som du kjenner som har kreft, eller som har vært gjennom en kreftsykdom. Man er kanskje frisk på utsiden, men innsiden kan trenge lenger til på å heles!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg