Jeg begynte med sminke i tenårene. Første gangen var med knallblå øyenskygge da mine foreldre var bortreis på ferie. Siden har det vært litt av hvert i ansiktet på meg. Jeg har smurt brunkrem over hele ansiktet og nedover halsen. Klærne ble fulle av brunkrem, og jeg så ikke særlig bra ut. Det varte ikke så lenge. Jeg gikk etter hvert over til en roligere sminke. Litt øyenskygge og mascara holder for meg. Jeg orker ikke mange lag med kremer. Det ligger bare ikke for meg. Jeg er til og med litt sløv til å gidde sminke meg. Men jeg ser at jeg burde gjøre det.
Men må vi gå rundt som noen jåledukker? Hvorfor blir det så mye blest dersom en kjent person viser sitt sanne ansikt? Må vi virkelig alltid se så flotte ut? Jeg tok meg i det selv da jeg så på Farmen kjendis nå i vinter. Der kom plutselig inn to utfordrere, Marna og Linni. Begge så fint sminket og med lange negler! Flotte damer begge to. Da de ble vist på skjermen etter å ha vært på Farmen noen dager, fikk man se hvordan ansiktene deres var uten alle de lagene med sminke. Og jeg reagerte. For jeg er vant til så flotte bilder av sminkede kjendiser. Men alle har vi et morratryne! Og det var befriende å se at det gjaldt kjendisene også!
Jeg mener ikke at sminke er dumt. Jeg tenker bare på at vi kanskje burde være trygge nok på oss selv uten å måtte klistre på oss en maske hver eneste dag, Jeg vet mange som ikke viser seg utenfor huset uten sminke. De føler seg ikke vel. Hver sin smak, jeg forstår det. Men tenkte bare å nevne at vi trenger ikke å ta helt av med sminken. For vi er jammen fine fra naturens side alle sammen!
