Jeg er et ganske utålmodig vesen på mange måter. Jeg skulle helst vært ferdig med ting i går. Jeg liker ikke når jeg må være tålmodig. Når jeg ble syk, ville jeg bli frisk med en eneste gang! Jeg hadde ikke tid til å slite med psyken, eller ha revmatiske lidelser. “Ikke stress, Wenche! Du må ta en dag om gangen!” Jeg holdt på klikke. Kunne de virkelig bare si slikt! Jeg skulle være tålmodig. Det var ikke lett, og det er fortsatt vanskelig i perioder. For jeg vil så gjerne være frisk. Jeg ønsker ikke å ha det sånn med kroppen min. Men jeg kan ikke velge den bort. Den er her på godt og vondt.
Jeg har lært litt etter hvert. Jeg har lært at jo mer jeg stresset med å bli frisk, jo lengre tid tok det for meg å få en god hverdag! Nå har jeg lært at mine revmatiske diagnoser slettes ikke forsvinner med tiden, og at jeg må leve med mine mentale utfordringer i hverdagen. Det har vært vanskelig å godta. Og at jeg ikke klarer å stå i en vanlig jobb, er veldig vanskelig å takle for meg. Men jeg har et stort håp om at med tiden vil jeg kanskje klare meg bedre. Men nå må jeg slappe mer av. Ikke stresse, men gjøre de tingene som er bra for meg og min utvikling.
Så da blir den noen år hjemme. Med frivillig innsats og engasjement skal jeg holde hodet aktivt, og forberede meg på bedre tider. Og jeg skal ikke stresse med det. Kroppen skal få tid til å heles så godt som overhodet mulig. Det fortjener nemlig jeg. Nå skal jeg ta meg selv på alvor, og gjøre de tingene som utvikler meg. De tingene som gjør at jeg kommer videre i livet. Det gleder jeg meg til!
