Jeg har masse klær i mitt klesskap. Jeg liker å kjøpe klær mye oftere enn tidligere. Jeg liker å gå i vanlige butikker, og finne klær som passer til meg. Jeg kan se for meg hvordan jeg skal bruke dem, og hvordan jeg skal pynte meg. Problemet mitt er som alltid før. Jeg kvier meg for å pynte meg. Jeg tillater ikke meg selv å føle meg fin. Nå har jeg slitt med dette problemet i mange år. Jeg har pratet med min kjære om det. Jeg har snakket med terapeuten om problemet. Men den eneste som kan fikse det, er meg. Jeg vet så godt hvordan jeg skal bruke dem. Jeg vet hva jeg liker. Jeg vet hva jeg ikke liker. Men jeg straffer meg selv gang på gang.
“Du skal bare ut en tur, det er ikke nødvendig å dulle seg så til!” Slike setninger svirrer ofte inni hodet mitt. “Du blir ikke fin uansett!” er en annen setning som ofte kommer på besøk. Setninger som jeg burde kastet i søppelen for mange år siden. Setninger som stadig gjør meg oppgitt og frustrert. Jeg har lagt om stilen litt i hverdagen, så jeg subber ikke lenger hver dag i joggebukser lenger. Men derfra til å faktisk bruke de hverdagslige kjolene og skjørtene, der er veien lang. Jeg har så mange fine ting. Klær som jeg burde bruke.
Jeg vet at jeg har skrevet om dette temaet før. Beklager at jeg gjentar meg selv. Men det er vanskelig. Og det er så irriterende. Jeg er så inderlig lei av å prate meg selv ned. Og jeg tror ikke at jeg er den eneste som har så lav selvtillit. Det tar veldig lang tid å komme over alle disse hindringene som jeg møter. Men jeg skal over denne også. Jeg må få jaget vekk de stygge tankene mine om eget utseende. Men jeg trenger å ta et steg om gangen. Så jeg skal forsøke å bli bedre. Gi meg selv lov til å dulle meg selv til litt iblant. Et steg om gangen.