Jeg har tidligere fortalt her på bloggen mobbing. Jeg ble mobbet og trakassert i barneskolen og ungdomsskolen. Det har satt dype og varige spor i meg. Det har vært befriende å løfte av lokket, og fortelle dere om det. Selvfølgelig er det fortsatt vondt å snakke om. Men åpenheten har tatt vekk skammen som jeg følte ved å bære på disse opplevelsene helt for meg selv. Og jeg er så utrolig glad for de gode tilbakemeldingene som jeg har fått fra dere. Det har virkelig varmet mitt hjerte, og vært med på å legge det bak meg. Ved å fortelle åpent om det, så har det blitt enklere å leve med min bagasje.
Jeg fortalte det ikke for å henge ut noen. Verken elevene som mobbet meg, eller lærerne som mobbet meg. Jeg valgte å fortelle fordi jeg følte det var på tide å ta av lokket. Få tingene ut. Bli ferdig med det. Og jeg kan med hånden på hjertet si til alle elevene som mobbet meg, at jeg finnes ikke bitter på dere. Faktisk så blir jeg bare trist fordi jeg tenker at dere må ha hatt det vanskelig selv i den perioden. Dere var barn akkurat som meg. Jeg sliter mer med å tilgi de voksne. Det vet jeg ikke om jeg klarer. Men barna som mobbet meg, de skal ikke være engstelige for å møte meg. Ved neste klassefest så stiller jeg opp!
Jeg vet at vi som voksne får en annen innsikt om hva vi drev med som barn. Og jeg har mottatt unnskyldninger, og tatt imot dem. Det er ingen som er tjent med å bære nag til hverandre for det som skjedde som barn. Men jeg står fast ved at de voksne rundt oss burde grepet inn. De burde sett det, og de burde stoppet det! Forhåpentligvis kan andre lærere som har lest min blogg lære noe av det i dag. For der er et annet fokus på mobbing i skolen i dag. Men vi har en lang vei å gå. Derfor prater jeg om mine erfaringer. Jeg tror det er viktig!