I løpet av perioden som jeg har hatt bloggen min, så har jeg fått mange kommentarer på blogg og Facebook. En ting som jeg har fått høre fra flere, er at de ser på meg som et forbilde. Jeg blir veldig ydmyk og rørt over en slik betegnelse. Og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal ta det i mot. Jeg sier selvfølgelig tusen takk. Det varmer hjertet mitt veldig mye. Men det får meg også til å tenke. For hvorfor er jeg et forbilde for noen? Hva har jeg gjort som er så spesielt?
Jeg har vært åpen og ærlig. Midt i et samfunn hvor fasade og vellykkethet regjerer, så har jeg innrømmet hvordan livet mitt henger sammen. Jeg har pratet om mine mentale og fysiske utfordringer i hverdagen. Jeg har fortalt om en vanskelig oppvekst med mobbing. Jeg har fortalt om krenkelser. Jeg har gitt veldig masse av meg selv. Jeg gjør det ikke for å fremheve meg selv. Men jeg hadde et behov for å formidle mine tanker og følelser.
Jeg har mange ganger blitt kalt modig og tøff. Men jeg har også fått beskjed om å holde munn flere ganger. Ikke alle er like positive til min åpenhet. Jeg har blitt utskjelt. Jeg har mistet mange bekjente og venner. Men jeg velger heller et liv med åpenhet og ærlighet. For det er faktisk slik jeg vil leve. Jeg vil være meg selv. Jeg vil ikke ha et påklistret filter for å blidgjøre andre. Og jeg vil slettes ikke holde munn fordi mine ord røper en sannhet som andre helst vil skjule.
Så jeg takker hvis jeg er et forbilde for noen av dere. For jeg er glad for at jeg kan gjøre en forskjell. Mitt liv skal ikke være en historie hvor kun det som sømmer seg har blitt fortalt. Jeg vil leve et liv på ekte. Jeg vil stå imot de prøvelsene som dukker opp. De gjør meg faktisk bare sterkere. Jeg har fått masse bagasje med meg her i livet. Jeg er glad for at jeg klarer å bruke den på en god måte.
Vi blogges!