Jeg har en fin sykkel. En flott sykkel med mange gir. En sykkel som jeg fikk av min kjære for få år siden. Jeg har syklet deler av Rallarvegen med den. Skrekkslagen, men jeg trynet ikke! For du skjønner, jeg er nemlig fryktelig redd når jeg sykler. Da jeg var liten jente, klarte jeg ikke å sykle før jeg var ganske stor. Jeg hadde elendig balanse, og var livredd. Jeg endte alltid med å falle, og få store sår på knær og ansikt.
Men som voksen skulle jeg altså komme over skrekken. Så vi kjøpte oss sykler, og jeg var kjempestolt over egen innsats. Jeg syklet mange turer første året etter at jeg kom hit til Mandal. Men i fjor ble det kun en tur. Rett og slett fordi frykten tok overhånd. Jeg var plutselig helt overbevist om at det ville ende galt. Så jeg lot sykkelen stå hele våren og sommeren. Det har nå irritert meg gjennom hele vinteren.
Nå har vi kommet til april. Sykkelen skal frem. Jeg skal overvinne denne idiotiske tankegangen min. For jeg har bare godt av å sykle. Jeg har godt av å trene balansen min. Jeg trenger å få opp kondisjonen min. Så i år skal ikke skrekken vinne over meg. Jeg skal i gang. Det kan jo ikke være så veldig vanskelig å få dette til. Så nå er det frem med positive tanker, og jage vekk hele sykkelskrekken!
Jeg vet at jeg kan klare det! Men jeg må legge litt press på meg selv. Derfor gjør det ingenting at dere vet om det. For jeg skal nemlig klare å få bukt med dette problemet mitt. Når jeg lar frykten for noe ta overhånd, da er det på tide å ta grep. Ingen andre enn meg kan endre på dette. Så jeg skal sykle. Samme hvor redd jeg er. Samme hvor sakte det går fremover eller nedover! For jeg skal bli tøffere! Det har jeg bestemt!
Vi blogges!
