Jeg har en personlig blogg. Jeg utleverer mange tanker og følelser på bloggen min. Men jeg deler ikke alt. Jeg deler ikke bilder av mine barn. Jeg deler ikke deres tanker og følelser. Det hender at min kjære mann er avbildet en sjelden gang her på bloggen. Men da har han samtykket til det. Det er kjempeviktig for meg å ha disse grensene. Jeg kan godt skrive om mine følelser i forhold til mine barn, og det å få være mamma. Men jeg skriver ikke om hverdagen blant oss her hjemme. For de er barn. Og selv om de av og til kunne ha lyst til å være på bloggen, så tillater jeg det ikke.

Mange av de mest kjente bloggerne i Norge, har eksponert barna sine heftig på bloggen. Det får de stå for. Det er deres valg. Men jeg tenker ofte på hvordan det vil påvirke barna. Jeg har vært åpen om en del av mine egne utfordringer. Og jeg er åpen med mine barn om det. Men likevel tar jeg dem ikke med i selve bloggen. For mine lesertall skal ikke komme på grunn av mine barn. De skal ikke være min magnet til å lykkes i bloggverdenen. Da får jeg heller være en liten blogg i den store sammenhengen. Jeg har også valgt å ikke gi dere all informasjon om hva jeg skal gjøre, og hvor jeg skal til enhver tid. Jeg orker ikke at hele verden alltid skal ha muligheten til å vite mine planer hver dag. Slik verner jeg litt om eget privatliv.

Når jeg skriver til dere, så er jeg ærlig. Jeg har valgt å ha en personlig blogg. Jeg deler tanker og følelser om både gode og vonde stunder. Det er viktig for meg. Likevel har også jeg et behov for å verne om meg selv. Så dere får lese litt mellom linjene i blant. For hvis jeg deler absolutt alt, så kan jeg miste meg selv. Og det er ikke aktuelt. Bloggen skal gjøre meg sterkere. Jeg er på god vei fremover. Med mine grenser, og mine valg. Det føles utrolig godt! Vi blogges!