Noen ord er svært vanskelige å glemme. Nesten umulige å legge helt bak seg. For det gjorde så altfor vondt der og da. De sitter som limt inn i ryggmargen. Jeg har en del setninger og ord sittende i min ryggmarg. Ord som har brent seg så fryktelig fast. Ord som jeg veldig gjerne vil bli kvitt, men som sitter fastere enn man skulle tro. Styggen på ryggen bruker dem i enhver tenkelig arena. plutselig kommer de frem fra glemselen, og de gjør vondt atter en gang. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd slike psykiske påkjenninger over lang tid. Og det gjør ofte mer skade enn å bli fysisk såret.
Jeg forsøker å glemme. Jeg forsøker å gå videre. Jeg forsøker å kaste de vondeste ordene på havet. Legge de vekk. Men så kommer de tilbake igjen. På mine triste dager så kan de velte meg overende. For de ordene vil ha makt. De vil ta over sjelen min. Og det er en forferdelig kamp for å jage de vekk igjen. Jeg kan huske hvordan hjertet formelig bristet. Da de vondeste og mest smertefulle ordene kom til meg. Jeg følte hjertet mitt brast i tusen små biter. Og jeg måtte lime hjertet mitt sammen igjen så fort som mulig. For andre trengte meg. Jeg måtte være sterk.
Jeg har selvsagt også slengt ut ord som jeg angrer på. Ord som jeg ikke er stolt over. Ord som aldri burde vært sagt der og da. Men jeg har lært at ord sårer. Ord setter spor. Så jeg forsøker å veie mine ord. Jeg forsøker å tenke over hva som blir skrevet og sagt. Jeg jobber enda for å bli sterk igjen. Noen dager svikter beina under meg, og de vonde ordene kommer inni hodet mitt. Da er det ekstra godt å kunne ta frem alle de gode ordene, og la de få plass i hjertet mitt!
