Noen ganger opplever jeg å bli møtt med en iskald skulder av mennesker jeg kjente godt før. Det gjør fortsatt veldig vondt for meg. Når jeg møter mennesker som jeg kjente i min hjemby for få år siden, og de vil ikke engang hilse på meg. Jeg fikk bare et iskaldt blikk. Det stakk i magen, og det ble noen vanskelige timer for meg etterpå. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å ikke bry meg. Det sårer meg. Jeg skulle ønske at jeg var sterkere. Jeg skulle ønske at jeg ikke ble så opprørt over andres feige oppførsel. Jeg har ikke gjort disse menneskene noe vondt så vidt jeg vet. Og dermed føles det ikke godt når man blir avvist.
Men det blir ikke siste gangen. Fortiden min har gitt meg noen harde konsekvenser. Jeg har mistet mange. Og jeg vet at jeg var nødt til å ta det oppgjøret som jeg har gjort. Det var ingen andre alternativer for meg. Så jeg forsøker å tenke gode tanker om meg selv, og at jeg vet jeg har gjort det som var riktig. Min største utfordring i det å møte mennesker jeg har kjent før, det er at jeg ikke aner hva de tenker om meg. Derfor møter jeg dem med et smil og et nikk. Dermed blir det et solid slag i ansiktet når man får iskalde blikk, eller de snur seg vekk og ikke vil se meg i øynene. Det er feigt. Det er stygt. Det er ikke slik voksne mennesker skal oppføre seg overfor andre.
Det er ikke så rart at jeg kvier meg til å dra til hjembyen min på besøk. For jeg vet aldri hva eller hvem jeg møter. Og jeg må være sterk i meg selv for å takle det som kommer. Det er som regel mange hyggelige opplevelser, og min familie støtter meg. Jeg blir glad for alle klemmer og gode ord. Men jeg går alltid rundt i hjembyen min med en stor klump i magen. For jeg vet at der er mennesker som mener jeg har handlet feil i livet mitt. Som ikke vet hele bakgrunnen min, og som ikke vil eller evner å forstå alvoret. Det må jeg bare leve med. Jeg vet at mine valg har vært riktige for meg. Konsekvensene har blitt store. Det har vært mange tøffe stunder. Men det livet jeg har nå, gjør det verdt det.
Vi har det trygt og godt. Vi har funnet vår plass. Så jeg skal holde hodet mitt akkurat passe høyt. For jeg er stolt over at jeg klarer å finne en ny vei gjennom livet. Og mennesker med feige holdninger skal ikke få ødelegge mitt liv. Det tillater jeg ikke! Jeg håper at neste gang jeg treffer et menneske fra min hjemby, så går det fint og smile og si hei! Da blir jeg veldig glad. For man trenger ikke være enige i alt den andre personen gjør, men likevel ha vanlig folkeskikk!