Farlig å alltid gi bånn gass!

Jeg har kommet frem til at jeg har en stor utfordring i livet mitt. Et problem som jeg alltid har hatt, og som jeg må komme til bunns i. Jeg gir alltid bonn gass! Jeg bare føler at jeg må gjøre alt veldig riktig og veldig omfattende. Jeg kan ikke ha en blogg uten å poste mange innlegg hver eneste dag. Jeg kan ikke være aktiv i organisasjoner uten å være med å styre dem. Skal jeg ha gjester hjemme, så må det alltid være masse mat og alt på stell.

Du tenker kanskje ikke at det er så farlig å være sånn. Men sannheten er at det er ganske slitsomt i lengden. for jeg kan til tider bli så stresset på grunn av et familieselskap at jeg bryter sammen i gråt flere ganger  før gjestene kommer. Jeg kan tenke på hvordan bloggen bør bli større. Jeg kan pushe meg selv altfor langt fordi jeg tror det forventes av meg. Jeg er livredd for å ikke strekke til. For jeg skal ikke være den som ikke mestrer oppgaven jeg har gitt meg selv.

Dette er faktisk farlig. For hos meg sitter det dypt inni sjelen min. Jeg har laget altfor store forventninger til egen mestring på mange plan. Og jeg sliter med å redusere dem ned til akseptabelt nivå. For jeg innser ikke helt hvordan min helse gir meg begrensninger. På trening må jeg holdes igjen fordi jeg går på som en gal Duracell kanin! Og så holder jeg på helt til batteriet går flatt. Jeg må liksom mestre for å være glad i meg selv.

Dette jobber jeg med nå. Jeg jobber med å akseptere meg selv akkurat slik som jeg er. Jeg trenger ikke bevise for hele verden at jeg er så flink. Jeg er jo god nok som jeg er. Men jeg må nok innrømme at dette blir vanskelig å bli kvitt. For det er liksom slik jeg har behandlet meg selv i alle år som voksen. Jeg har pushet og pushet. Aldri helt klart å tenke at det er godt nok. Jeg føler alltid at jeg kunne vært bedre. Det er ganske trist å tenke på.

Første steg på veien er som sagt å erkjenne problemet. Deretter kan man komme seg videre. Steg for steg. Jeg har vært så fortvilet over å bli ufør, at jeg bruker bloggen, og mine verv som en kompensasjon for jobb. For jeg bare må jo prestere noe. Jeg kan jo ikke “bare” gå hjemme, og være syk. Jeg har jammen meg en vei å gå. Det er helt sikkert og visst. Med god hjelp fra terapi skal jeg komme meg videre.

Løsningen er ikke å slutte med blogg eller verv. Men jeg må forstå mine innerste behov og tanker. Hva er det som gjør meg så urolig? Hvorfor må jeg til enhver tid prestere noe for andre? Hvorfor har jeg blitt så avhengig av å levere noe? Mange spørsmål, og foreløpig ikke så veldig mange svar. Men jeg er i gang med å grave frem mine innerste tanker rundt dette. De skal jeg prate med terapeuten min med under fire øyne. Jeg deler ikke alt med dere!

Men det finnes flere som meg der ute!  Der er massevis av flinke piker. Jeg tror mange kjenner seg igjen. Men kanskje ikke så mange tørr å erkjenne det overfor seg selv eller andre. Jeg er ikke så redd. Jeg har bare lyst å finne ut av hvorfor jeg er slik som jeg er. For det er ganske slitsomt. Det vil ikke skade å finne ut litt mer om seg selv!

Vi blogges! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg