Gjentatte ganger har jeg blitt spurt om jeg vil bruke medikamenter for min psykiske helse. Med unntak av noen få uker da jeg var innlagt, så har jeg takket nei til medikamenter. Og jeg sier fortsatt nei takk. Ikke fordi jeg synes det er negativt å ta imot det. For det er opp til hver enkelt, og jeg respekterer at mange velger å ta imot den hjelpen. Men fordi jeg har valgt å komme meg gjennom dette på egen hånd. Ved hjelp av terapi, åpenhet og fysisk aktivitet. Ved å være sosial og en del av noe større. Ved å utforske mine egne grenser, og oppleve mestring. Det har jeg valgt.
I mitt hode så er det min vei å gå. Jeg ønsker å komme meg gjennom det vanskelige, for så å legge det bak seg. En gang for alle. Jeg vil komme gjennom alle traumene, og likevel stå stødig i meg selv. For selv om det er hardt å kjenne på alle følelsene, så vil jeg gjennom det. Jeg vil kjenne etter. Jeg vil komme til bunns i hva som foregår inne meg. Jeg vil ikke være skjermet for smertene. For jeg skal komme over det. En dag om gangen. Et traume om gangen skal bekjempes. Jeg skal overbevise kroppen min om at livet er godt og trygt.
Heldigvis har jeg god støtte i dette valget. Og det fungerer for meg. Jeg kommer meg videre. Jeg har reist meg gang på gang. Jeg mestrer mange flere utfordringer nå. Jeg er blitt sterkere, og jeg står stødigere på egne bein. Det er jeg både stolt og glad for. Det er ikke et nederlag å ta medikamenter for psykisk helse. Men jeg må velge det som er best for meg. Og jeg har kanskje valgt en litt hardere vei å gå. Uten filter. Men da kjenner jeg meg sterkere etterpå! Det er viktig for meg!
