Hver gang ett av mine barn fyller år, så blir jeg veldig tankefull. Begge barna mine er adoptert. Ett annet sted i verden er det en mamma som har født barnet mitt, men som ikke lenger er en del av hans liv. Jeg vet at de husker den dagen barnet mitt ble født. En mamma husker slike dager. Inni hjertet mitt blir jeg fylt med en stor takknemlighet for at akkurat jeg fikk bli mammaen til mine barn. At jeg fikk lov til å ta den rollen. For resten av livet mitt. Det er den største og viktigste oppgaven jeg noen gang har fått. En oppgave som er fylt med kjærlighet og omsorg.
Årene går jammen fort unna. Men opplevelsen av å få barna i mine armer for aller første gang blir aldri glemt. Det sitter spikret i hukommelsen min. Tårene som rant fordi kjærlighetsbarometeret sprakk! Lettelsen over at jeg endelig skulle få bli mamma. Det har vært en læringskurve å være mamma. Man må virkelig gå i seg selv, og gi absolutt alt for å lykkes med oppgaven man har fått. Jeg er ingen perfekt mamma, men jeg gjør mitt aller beste for mine barn.
Så i dag sender jeg noen tanker langt ut i den store verden. Til de to mammaene som gav meg den beste gaven man kan få, Muligheten til å følge et barn fra baby til voksen. Få være mamma. Det er det aller flotteste jeg kan tenke meg. Og det er en raus gjerning som ble gjort av kjærlighet. Jeg fikk et ansvar. Det tar jeg på alvor. Barna fikk en familie. Mange som er glade i dem, og en fremtid sammen med oss. Ingenting kan måle seg med det i mitt liv. Det er det største.
