Det er vanskelig å bygge opp en selvtillit som nesten har vært forsvunnet. Jeg har i alle år forsøkt å være god nok. Jeg ville være likt, men jeg følte ikke at noen likte meg akkurat slik som jeg var. Det var vondt og vanskelig for meg. Selv om jeg nå har tatt tak i dette problemet, så er det noen dager fortsatt veldig smertefullt og vanskelig. For det sitter i sjelen min. Jeg blir så fort usikker. Det er irriterende, og problematisk. Jeg vil så gjerne fikse hverdagen min helt fint. Jeg vil så veldig gjerne være trygg på meg selv hele tiden. Men det er jeg ikke.
Det kan være helt vanlige ting som stopper meg. Som for eksempel å invitere venner på besøk. Jeg kan bruke kjempelang tid på å manne meg opp. Tørre å spørre om de vil bruke tid på meg. Om de virkelig har lyst til å henge sammen med meg. Jeg får mange negative tanker inni hodet mitt, og tenker at de sikkert ikke liker meg like godt som jeg liker dem. Skikkelig barnslig tankegang. Jeg skjemmes over slike tanker. Men det bunner ned i usikkerhet. Redselen for å bli avvist. For jeg er for aller første gang helt meg. Tenk om de ikke liker det.
Men så blir jeg jo ikke avvist. De vil jo svært gjerne komme på besøk. Og når de kommer, så koser vi oss veldig. Så tenker jeg på hvordan jeg kunne være så dum å tenke så negativt. Men det bunner ned i denne selvtilliten, og angsten for å bli avvist. Men jeg er sikker på en ting. Jeg vil være meg selv. Jeg vil at de vennene som jeg skaffer meg her i Mandal, skal få se meg akkurat slik som jeg er. enten så liker de meg, eller så er det bare ikke riktig kjemi. Til nå så har jeg ikke blitt avvist. Jeg har blitt møtt med smil og varme. Det er jeg uendelig takknemlig for!
Jeg er nødt til å utfordre meg selv oftere! Tørre å være sosial. Våge å prate med nye mennesker. Det er da jeg kommer i kontakt med de som blir mine gode venner! Det gleder jeg meg til! Vi blogges!
