Det er rart hvordan men kan merke at ungene vokser til. Nå har jeg en tenåring, og en på barneskolen. Dermed kommer der stadig nye utfordringer som må tas på alvor. Eldstemann skal ha sine grenser, og minstemann skal ha sine grenser. Noen ganger blir det vanskelig å forstå hvorfor ikke alle grensene er like. Men slik er det jo bare. Ulik alder betyr ulike grenser på visse områder. Men det er utfordrende å få forståelse for slike ulikheter. For det skal jo være rettferdig. Men nå må de få litt ulike regler. Slik er det bare.
Det er ikke lett når minsten vil være størst. Og det er ikke lett når reglene må endres underveis. Men slik er jo livet. Vi gjør vårt beste. Det er spennende å være foreldre. Man lærer nye ting hver dag. Hvordan man skal løse ulike problemstillinger. Hvordan hverdagen forandrer seg etter som barna vokser til. Nye gleder, og nye bekymringer. Jammen kan man få grå hår av slike utfordringer i hverdagen. Jeg er likevel glad og ydmyk for at jeg får være mamma til to herlige gutter, Så noen utfordringer må vi jo bare ta med på lasset!
Jeg er glad for at barna vokser til. Jeg kunne ikke tenke meg å ha små barn nå. Det er jeg for “gammel” til. Nå vil jeg bruke tid og energi på å hjelpe ungene gjennom de årene som ligger foran oss. Her skal det utforskes, og mamma skal nok få brynt seg litt på bekymringsfronten. Men jeg tror det vil ende godt. Vi skal gjøre vårt beste, det er helt sikkert. Sammen skal vi få det til. Vi er på god vei! Tenårene går så fort, så jeg nyter de øyeblikkene jeg får.
Vi blogges!