Gjennom min tid som blogger har jeg lært mange ting. Det har vært en veldig spennende reise for meg personlig. Jeg har lært meg selv å kjenne på en helt ny måte. Det har vært godt. Det har vært smertefullt. For alt blir så mye mer tydelig for meg når jeg skriver det ned. Når jeg får formulert ned tankene og følelsene mine, så forstår jeg dem bedre. Noen ganger blir jeg helt skremt over hvordan jeg sliter med livet mitt. Selv om jeg har det så utrolig godt, så har jeg det samtidig veldig vanskelig.
Jeg har innsett at min vei vil være lang. Det vil ta veldig lang tid å komme seg gjennom alt det jeg sliter med. Det gjør meg litt trist, men samtidig så er jeg stolt over egen innsats. For jeg tørr å ta tak i de vanskelige emnene. Jeg tørr å ta tak i de vanskelige traumene som jeg har. Min bagasje kan jeg ikke rømme fra. Det eneste jeg kan gjøre er å pakke den om slik at den blir lettere å ha med seg videre. En slik prosess tar tid. Og kanskje er det en prosess som er lang for dere som leser. Jeg vil så gjerne at det skal gå fort jeg også. Men det er ikke slik. Jeg må bruke den tiden som jeg trenger.
Jeg håper at dere henger med videre! Jeg håper at dere har lyst til å heie meg gjennom denne prosessen. For det hjelper. Det er tunge tak, og all støtte varmer i hjertet mitt. Jeg vet at det ikke er verdens mest lese blogg jeg skriver. Og den er ikke alltid så veldig munter heller. Men den er i hvert fall ærlig. Det skal jeg ha. Så får vi satse på ast der kommer mange gode dager fremover som jeg kan dele med dere også! Det satser jeg veldig på! Vi blogges!
