Jeg blir provosert!

Jeg pratet med et menneske som virkelig klarte å provosere meg kraftig. Vi pratet om mobbing, og hva det kunne gjøre med et menneske. Jeg var åpen om at jeg var et mobbeoffer i oppveksten. Da vedkommende så på meg, og forkynte at de som ble mobbet stort sett hadde skyld i det selv. Hvis man gikk med et rødt skjerf, så bad man selv om å bli mobbet. Hvis man valgte å oppføre seg eller kle seg litt annerledes, så ba man om å bli mobbet. Jeg kjente at raseriet virkelig kokte i meg. Men jeg var i en setting hvor jeg ikke kunne eksplodere. Men jeg hadde fryktelig lyst til å skjelle vedkommende loddrett ut. For hva i huleste tenkte han på.

Jeg godtar ikke at det var min skyld at jeg ble mobbet! Jeg godtar ikke at min klesstil eller mine foreldres valg av trosretning skal gi andre mennesker rett til å mobbe og trakassere meg! Vedkommende hadde selv blitt mobbet, men mente altså at siden han var annerledes, så måtte han bare godta at de hadde behandlet ham slik. Jeg kjente at jeg ble både sint og frustrert. For jeg mener man kan ikke tillate slikt. Alle mennesker er unike på hver sin måte. Hvert menneske skal behandles med respekt og verdighet av sine medmennesker. Det er ikke tillat å mobbe andre mennesker!

Jeg ble veldig urolig av hans tankegang. For hvorfor skal vi tillate at andre sjikanerer oss? Hvorfor skal ytre faktorer gi andre en tillatelse til å ødelegge et liv? Vedkommende mente at alle som ble mobbet, hadde mye skyld i det selv. For dersom man var annerledes, så burde man forvente å bli plaget. Å møte en slik holdning fra et voksent menneske i 2017 opprørte meg skikkelig. Jeg valgte å trekke meg bort fra vedkommende. Jeg orket rett og slett ikke å høre på hans holdninger til seg selv og andre. For meg ble det nokså raskt klart at vedkommende nok sliter med mange ulike ting.

Jeg sa klart i fra til ham at jeg godtok ikke slike holdninger. For mitt liv og mitt utseende skal respekteres uansett om noen mener jeg er annerledes enn det som er vanlig. Det handler om enkeltmenneskets rett på respekt. Uansett hvordan man kler seg, eller hvilke måter man lever livet sitt på. Vi skal respekteres for den vi er, og sjikanering og mobbing er ikke akseptabelt. Jeg merket at vedkommende ble spak da jeg tok frem min skarpe og bestemte tone da jeg sa min mening. Deretter valgte jeg å holde avstand.

Det finnes ikke et eneste menneske i denne verden som skal få lov til å sjikanere meg lenger! Jeg er ikke redd for å si ifra! Men jeg valgte å holde meg selv tilbake. Si det på en enkel, men bestemt måte. For jeg blir såret av slike holdninger. For selv om det er veldig mange år siden jeg var et mobbeoffer, så har jeg fortsatt sår. Og jeg godtar ikke at vi som er blitt mobbet før, og de som blir mobbet i dag, blir møtt med slike holdninger! Jeg er kvass når det trengs! For mitt liv er like mye verd som alle andres! Noen ganger må jeg si fra! Noen ganger går jeg i kamp for det jeg brenner for. Det skjedde denne gangen. Jeg kjemper nemlig ikke bare for min egen del. Jeg kjemper for alle der ute som kjenner på kroppen hvor smertefullt og ødeleggende det er å bli sjikanert og mobbet! Jeg håper at Dere også kjemper sammen med meg! For mitt møte med vedkommende gav meg en tankevekker! Vi har fortsatt en lang vei å gå. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme! Vi blogges!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg