Det er noe som plager meg ganske mye i hverdagen min. Jeg vil så gjerne ha energi og overskudd til å være med på masse rart. Jeg har lyst til å jobbe, eller være aktiv. Jeg har lyst til å trene masse, eller gå lange turer i naturen. Men for øyeblikket er jeg nødt til å ta livet med ro, og ikke pushe for hardt. Det er en veldig stor tålmodighetstest for meg. Jeg blir skikkelig urolig inni meg. Jeg har så mange ønsker som jeg ikke kan få oppfylt. Kroppen min er fortsatt ikke i så god form, og jeg må ta hensyn til kroppen min. Jeg kan ikke bare drite i det, og la det stå til. Det vil fungere svært dårlig.
For meg så er dette vanskelig å godta. Jeg vet at jeg må innse mine begrensninger. Og jeg vet at jeg har mange muligheter til å få gjort ting senere. Men jeg sliter med denne uroen inni meg. Den slipper ikke taket på meg. Det er noe jeg virkelig trenger å jobbe masse med fremover. Jeg er nødt til å komme til en enighet med kroppen min. For akkurat nå er vi liksom ikke helt på samme ferd. Det er lurt å få litt kontroll på akkurat de tingene. Det er helt sikkert. Jeg er nødt til å få hjelp. For der er noe som ikke stemmer.
Heldigvis er jeg ikke redd for å be om den hjelpen som jeg trenger. Jeg er mer redd for hva som kommer frem når man begynner å løse opp i dette. Men det burde nok vært gjennomført for lenge siden. Jeg manner meg opp, og forsøker å være positiv til alt som måtte komme min vei fremover. Det er viktig å være tro mot seg selv, og være voksen nok til å ta imot den hjelpen som man faktisk behøver for å komme videre i livet.
Vi blogges!